Er laksesektoren grønn? Ja, det mener jeg absolutt den er. Det viktigste argumentet er kanskje at laksen har et lavt klimagassutslipp sammenlignet med annen animalsk proteinproduksjon. Men den har også et lavt ferskvannforbruk og lav bruk av landarealer (selv om mye av fôret er vegetabilsk). Det med vannforbruk og areal høres litt rart ut i norske ører. Vi har mer enn nok av begge selv om mange andre land ikke har det. Men på samme måte som klimagass er et globalt problem, er matproduksjon også et globalt system med globale problemer. Matproduksjon er faktisk en av de viktigste sektorene når det gjelder planetens helse. Den står for 26% av klimagassutslippene, 50% av arealbruken, 70% av ferskvannsbruken og hele 94% av trusselen mot artsmangfoldet ifølge Sustainalytics.

Det snakkes mye om «energy transition», dvs hvordan vi må dreie bruken av fossil energi over mot fornybar energi som vind og solkraft. På samme måte trenger vi en «food transition» hvor vi dreier matproduksjonen over mot mer bærekraftige produkter og løsninger. Og der er laksen og akvakultur en del av løsningen. Det er ikke bare jeg som mener det. FNs matvareorganisasjon FAO og EU sier det samme: vi må produsere mer mat i havet fordi ressursene på land er overbelastet allerede samtidig som verdens befolkning fortsetter å vokse.

Vi ser også at FAIRR plasserer lakseoppdretterne på topp i sin globale bærekraftsrangering av børsnoterte proteinprodusenter. Det er ikke bare fordi oppdretterne stort sett er norske og må forholde seg til strenge offentlige reguleringer. Alle de chilenske oppdretterne scorer eksempelvis bedre enn Skandinavias eneste børsnoterte kyllingprodusent. Og vi ser at klimasenteret CICERO, med Kristin Halvorsen i spissen, har godkjent Mowi og Grieg Seafood sine grønne obligasjoner med stemplet «medium green».

Så langt er alle enige om at lakseoppdrett er ganske grønt. Men børsen er uenig! I hvert fall hvis vi ser på kursutviklingen. Grønne aksjer har vært en skikkelig kule det siste året mens lakseaksjene har steget mindre enn børsen ellers. Hvorfor det?

En grunn kan være at børsen er ganske sort-hvit i sine vurderinger. Selskaper er enten mørkegrønne eller ikke grønne i det hele tatt. Ser vi på EU taksonomien er kriteriet for å være skikkelig grønn at man bidrar veldig positivt på ett område – og ikke gjøre vesentlig skade på andre viktige områder. Laksen scorer veldig bra i et globalt perspektiv. Men det er nok ulike meninger om det lokale avtrykket – særlig i forhold til påvirkning på vill-laksen.

Det kan kanskje minne litt om vindmølledebatten. Vindkraft produserer grønn energi, men ikke alle vil ha det i sin bakgård. Vindkraft er likevel grønn i børssammenheng, mens laksen ikke er det (ennå). En forklaring på forskjellen kan ligge i at vindkraft regnes som en del av «energi transisjonen», mens «food transition» fortsatt er et ungt og uklart begrep. Det betyr at de negative aspektene ved vindkraft blir sett i lys av de enda mer negative effektene knyttet til det fossile brennstoffet vindkraften erstatter. Mens de negative effektene knyttet til lakseoppdrett vurderes i isolasjon uten å ta hensyn til mer negative effekter knyttet til alternativene.

Men det kan også være mer finansielle faktorer som forklarer hvorfor lakseselskapene ikke prises som grønne på børs. Hvis vi ser på hvorfor «grønne» aksjer prises høyt, er det flere årsaker. Noen vil hevde at det er litt bobletendser – jeg kjøper grønne aksjer i dag kun fordi jeg tror du vil betale mer for dem i morgen. En dypere forklaring er at mange er villige til å betale dyrere for «grønne» selskaper fordi de mener det er bra for verden. På samme måte som at mange vil betale mer for bærekraftige produkter generelt – det være seg bærekraftsertifisert mat, el-biler eller andre ting. Vi ser dette fenomenet i finansmarkedet gjennom en veldig økning i kapitalinngangen til bærekraftige fond. Vi kan også se det i obligasjonsmarkedet hvor en grønn obligasjon gjerne har litt lavere rente enn en ikke-grønn obligasjon utstedt av samme selskap, selv om kredittrisikoen er den samme.

Det kan også være mer standard finansielle betraktninger som gjør at grønne aksjer prises høyere. Det kan være en forventing om at risikoen er lavere fordi grønne selskaper vil ha regulatorisk medvind istedenfor å kjempe i regulatorisk motvind slik mange «brune» industrier i økende grad kommer til å gjøre. Det regulatorene ønsker å få til i denne sammenhengen, er å øke omfanget av grønne virksomheter og redusere omfanget av brune virksomheter. Og nå har vi kanskje kommet til sakens kjerne. Aksjemarkedet elsker vekst, særlig langsiktig strukturell vekst. Et vekstselskap trenger ikke være grønt. Og et grønt selskap trenger ikke være et vekstselskap. Men det er en stor overlapp – de fleste grønne selskaper er vekstselskaper. Det ligger i sakens natur. Myndighetene heier dem gjerne frem gjennom reguleringer og subsidier. Hele poenget med grønne løsninger er jo at de skal erstatte ikke-grønne løsninger. Som per definisjon betyr at de må vokse hurtig og lenge.

Og der har laksebransjen et problem. Etter at myndighetene i alle de viktige lakseproduserende landene for noen år siden kom frem til at bransjen opererer på full biologisk kapasitetsutnyttelse, har volumveksten vært nesten fraværende. Og et grønt selskap som ikke vokser er finansielt mindre spennende enn et som gjør det. Den manglende veksten er nok en vesentlig forklaring på hvorfor aksjemarkedet ikke priser laksesektoren som grønn.

Og den manglende veksten er selvsagt ikke bare en finansiell utfordring. Skal man redde verden med grønne løsninger, må de være skalerbare. Der ligger en utfordring for laksebransjen – volumveksten må komme tilbake. Vi er teknologioptimister og tror at utfordringene kan løses. Vi ser heftig innovasjonsaktivitet innen landbasert oppdrett og offshore. Innovasjon innen tradisjonelt kystnært oppdrett får kanskje litt mindre oppmerksomhet, men det skjer mye spennende der også - blant annet innen digitalisering og lukkede anlegg. Knekker man koden er belønningen stor: ny vekst, potensiale for «grønn prising» - og et bidrag til å redde planeten. Det siste vil være ekstra kraftfullt dersom man klarer å overføre teknologi og kompetanse til andre og billigere oppdrettsarter som kan bli volumprodukter i fattigere land.