Ballastvann fra båter i langfart kan dra med seg alger, nye arter og smitte fra fjerne farvann. Mulighetene for å få bukt med problemet er tilstede, og blir forsøkt gjennomført enkelte steder, men krever tiltak som både koster penger og kan være risikofylt for rederiene.

Rapporten som setter søkelyset på problemer knyttet til ballastvann fra båter, nevner også muligheter for å løse problemet.

En mulighet er å skifte ut ballastvannet med nytt vann midthavs. Denne metoden har i noen utstrekning blitt brukt, og er blitt forsøkt satt ut i livet via frivillige regler innført i USA og Australia, de to land som kanskje sterkest har erfart skadevirkninger fra ballastvanns-infeksjoner.

På denne måten kan en fjerne ferskvanns- og brakkvannsarter som ikke tåler saltholdigheten i dyphavsområdene. Dessuten skjer utskiftingen så langt fra land at sjansene for smitteoverføringer så godt som forsvinner.

Det nye vannet som tas om bord inneholder også organismer, men de aller fleste av disse vil ikke tåle den lave saltholdigheten i det havnevannet hvor ballasten slippes ut. Metoden vil være mindre effektiv dersom vannbyttet må skje i grunne havområder fordi skipet ikke passerer dypere strekninger, for eksempel ved overfart innen Nordsjøen.

Hovedproblemet med metoden er sikkerhetsrisiko for mannskap og skip. I storm skal det mye til før en gir avkall på stabilitet for å skifte ballast, selv med hurtigarbeidende pumper. Muligheten er å utstyre skipet med svært dyrt pumpeutstyr, fordyret skrogkonstruksjon og lite regningssvarende reduksjon av nyttelastrom.

En annen mulighet er å behandle ballastvannet med biocider, som er kjemikalier som er dødbringende for liv. Motforestillingene her går ut på at en erstatter en miljøtrussel med en annen. Dessuten er det vanskelig å nå alle ballastorganismene på denne måten, på grunn av sedimenter og avkroker i tankene. Det mest effektive kjemikaliet, H2O2 er alt for kostbart. Dessuten medfører det korrosjon.

En tredje mulighet er å utsette vannet for ultrafiolett bestråling, ultralydbombardering eller lignende, men dette er også svært fordyrende.

Det foreslås også å bruke ballastvannet som kjølevann for motorene.

- Dette er kanskje det mest fornuftige forslaget, men det krever et ganske dyrt, avansert høyteknologisystem for å bli totalt effektivt for hele ballastbeholdningen, dessuten krever det et strengt regime for ballastvann-inntaket, nemlig ett hvor ingen sedimenter tas om bord, det vil si innpumping på dypt vann, er det skrevet i rapporten.

Avlevering av ballastvannet til tette bassenger på land for deretter å anvende miljøgifter på disse nevnes også, i tillegg til å kjøpe renset ballastvann i havnene. Vannet kan renses med for eksempel UV-stråling. Dette vil begrense kostnaden i forhold til å rense ballastvannet på hvert skip. Metoden er avhengig av at alle havner har utstyret for det og at alle bruker det.

- Alle disse metodene vil være kostnadsdrivende for næringen. En økonomisk lavkonjunktur-periode vil bremse eller helt stanse tiltakenes gjennomføring. Vi har en slik periode nå, hvor vi erfarer en sterk overkapasitet for bulkskipsflåten, nevner rapporten.

I IMO sine retningslinjer heter det at skip skal operere etter en føre-var holdning for å minimere risikoen for overføring av organismer i ballastvannet. I en svensk undersøkelse, meldte 20% av skipene at de hadde iverksatt spesielle tiltak for å unngå overføring av organismer. Likevel var det svært få som meldte at de hadde skiftet ballast underveis og ingen av dem hadde gjort dette for å hindre spredning av fremmede arter.

Ballastvann: Det koster å gardere seg