Artikkelen er skrevet og oversatt spesielt for IntraFish av kommunikasjonsrådgiver Per Jarl Elle ved Nord universitet
Risikoen ved konvensjonelt mærbasert havbruk har fornyet debatten om hva som er bærekraftig i akvakultur.
Oppblomstring av den dødelige blågrønne mikroalgen Chrysochromulina leadbeateri i Nord-Norge i mai og juni i år drepte mer enn 13.000 tonn oppdrettslaks og førte til et eksporttap på 2 til 2,2 milliarder kroner (eller 200-220 millioner euro), ifølge Fiskeridirektoratet og Norges sjømatråd.
I tillegg måtte flere oppdrettsanlegg i utsatte fjorder i nord slepes fra algeinvaderte områder til tryggere farvann.
Velrenommert universitet
På grunn av miljørisikoen ved marin akvakultur er innendørs oppdrett på land et alternativ:
- Ja, i likhet med innendørs husdyrproduksjon, sier professor Geert Wiegertjes ved Wageningen-universitetet i Nederland til IntraFish.
Inntil i mars i fjor var Wiegertjes professor ved cellebiologi og immunologi-gruppen ved universitetet. Nå leder han gruppen for Akvakultur og fiskeri (AFI).
Wageningen University and Research (WUR) har flere år på rad blitt kåret til det beste universitet i Nederland, og det regnes som ett av Europa fremste forskningsmiljøer innen mat og matproduksjon, helse, livsstil, natur- og miljø.
Wiegertjes ser paralleller mellom systematisk kontroll i marint fiskeoppdrett og husdyrproduksjon på land.
- Jeg tror at vestlige forbrukere er i ferd med å bli svært kritiske til produktet og kvalitetsgarantien på produktet. Kontroll er en viktig driver for å flytte fiskeproduksjonen på land. Det er mye bedre kontroll over toksiner og andre forurensninger i et innendørs anlegg, sier Wiegertjes.
Økonomi og etikk
Dagens eiere av mærbaserte oppdrettsanlegg som er utsatt for miljørisiko, kan investere i smarte tekniske løsninger. Formålet med slik investering er å redusere økonomiske tap og å løse etiske dilemmaer.
Det kan likevel stilles det flere grunnleggende spørsmål ved marint oppdrett, mener Wiegertjes.
Han viser til at noen europeiske land, som Norge, og til en viss grad Skottland, flytter produksjonssystemene på land - eller i havmærer utaskjærs på grunn negative sider ved moderne akvakulturproduksjon.
Jordbruk som forbilde
Wiegertjes mener at hovedårsaken ikke bare er at man ser til sirkulært jordbruk som forbilde (sirkulært jordbruk defineres som optimal bruk av biomasse, en verdikjede basert på smart bruk av all biomasse fra planter og dyr i et sirkulært kretsløp).
- Ja, jeg tror det er urettferdig. Hvis du som husdyrprodusent tar et lite areal og setter et gjerde rundt det for et for stort antall dyr, og ignorerer miljøet rundt, ville folk si at du er gal. Men i konvensjonell akvakulturproduksjon er det ikke mye annerledes: Vi setter et stort antall fisk i bur i åpent farvann. Motivasjonen i havbruk med å flytte marin produksjon på land - eller å forlate fjordene til fordel for det åpne havet - er ikke bare basert på sirkulær tenkning. Lakselusa ser ut til å være en av hoved-driverne. Men jeg tror det vil bli mer kontroll og flere landanlegg i oppdrettsnæringa i framtida, sier han.
Lakseprisens nivå
Professoren innrømmer at det kan bli økonomisk vanskelig for lukkede landbaserte systemer å konkurrere med åpne mærbaserte systemer.
- Hvis du på et tidspunkt forventer at folk blir villige til å betale litt mer for fisken, kan det bli økonomisk mulig å gjennomføre flytting fra fjord til land. Uten en mer sirkulær driftsform kan næringas omdømme endre seg, og man risikerer at forbrukerne ikke lenger blir villige til å spise produktet fordi de ikke støtter måten maten produseres på, noe som vil bidra til at utviklingen går i den retningen. Resirkulerende akvakulturanlegg (RAS) på land er i god utvikling, men RAS-anlegg er ikke uten utfordringer - med mange fiskeindivider i et begrenset område, noe du kan sammenligne med intensiv produksjon av gris og kylling. Så du vinner noe, og du mister noe. Men ved å bringe akvakultur på land, får du kontroll over slammet, så der er en klar gevinst. I marint mærbasert oppdrett, kan rømming bli et problem. Ett eksempel jeg har sett selv, er i Brasil, hvor tilapia i oppdrett ikke er en stedegen fiskeart. Når den rømmer, forstyrres den naturlige populasjonen med en fiskeart som ikke burde være der. Så det er riktig at mærbasert fiskeoppdrett medfører noen problemer som bør håndteres.
Strengere regulering
Ifølge professor Wiegertjes er ikke landbaserte oppdrettsanlegg den eneste og endelige løsning for akvakultur.
- For eksempel tror jeg norske fjorder lett kan håndtere oppdrettsanlegg, så lenge det ikke blir for mange av dem og produksjonen blir for intensiv. Grunnprinsippet er at fjordøkologien lett kan sameksistere med oppdrettsanlegg dersom man unngår utvidelser og overbelastning. Prøver du å øke produksjonen for mye, begynner du «å strekke» systemet. Selvfølgelig kan du sørge for at fisken spiser etter behov og passe på å ikke fôre fisken mer enn den kan spise.
Mange forbedringer gjennomført
Han poengterer at akvakulturproduksjonen har forbedret seg mye siden starten.
- Fisken blir vaksinert og kjemiske behandlinger brukes ikke så ofte som tidligere. Det er mange ting i næringa som er ganske akseptable. Men hvis du antar at det er en grense for hva en fjord kan håndtere når det gjelder antall fiskeanlegg, og fjorden på et tidspunkt blir full, kan det bli vanskelig å finne arealer i havet - hvis du vil, la oss si tredoble produksjonen. Å produsere ål i RAS-systemer med nitrogenfjerning, har vært ganske vellykket i Nederland, og metoden kan bruke på mange fiskearter. Altså, hvis marin akvakultur utendørs vender seg mot mer sirkulær tenkning, er det ikke bare spørsmål om å endre beliggenheten og gi plass til nye produksjonssystemer, men også om hva som skal oppnås, og hvilke valg som må tas for å balansere økonomi, menneskelige behov og miljø, sier Wiegertjes.
Befolkningsøkning og økt behov for mat
Professoren innrømmer det er et spørsmål om hva som skal oppnås med økt produksjonsvolum i akvakultur.
- Drivkraften i akvakultur er at vi nærmer oss 9,5 milliarder mennesker på jorda, og at menneskeheten trenger mer protein. Vi vet samtidig - selv med dagens konvensjonelle tilnærminger - at vi ikke kan levere all fisken som trengs. Vi vet også at 80 prosent av jordas overflate er vann, og at vi ikke bruker kyst- og havområdene fullt ut. Faktisk må vi produsere mye mer i sjø, noe som er motsatt av å flytte alt på land i høykontrollerte systemer. Det blir litt vanskelig å bestemme hva vi skal gå for. Noen studier viser at det er mange steder i verden hvor folk ikke produserer fisk utendørs helt optimalt. Så om du kan velge hva som er bra for både miljøet og dyrene, blir det jo et annet valg. Når Norge proklamerer at de skal øke produksjonen av oppdrettslaks to eller tre ganger, må du samtidig vise på hvilken måte akvakultur vil vokse. Alle er sannsynligvis enige om at det er vanskelig å fortsette å gjøre det på akkurat samme måten som vi gjør nå. Hvis du derimot flytter produksjonen på land, kan du ta mye mer grep, men samtidig må du tenke på detaljene ved den typen intensivt oppdrett. Et intensivt RAS-system er ganske teknisk, så balansen må holdes riktig. For dersom noe går galt i et innendørs system, kan det virkelig gå galt. For endring i akvakultursektoren innebærer at gode og kompetente mennesker må kvalifisere seg ytterligere, sier professor Wiegertjes.
---
