Innlegge

Skrevet av administrerende direktør i Sjømat Norge, Geir Ove Ystmark.

Arbeiderpartiet har fremmet forslag om å utrede utleie av laksetillatelser. Det er feil medisin for både havbruksnæringen og fiskeindustrien. Erfaringene med skjønnhetskonkurranser er ikke gode.

Frem til 2013 ble lakse- og ørrettillatelser tildelt når den sittende regjering mente det var riktig. Vinnerne var ikke sjelden den som best klarte å sminke søknadene sine.

Kontrollen var fraværende

Tildelingskriteriene varierte. I en periode skulle fiskeindustri og økt foredling premieres. Ved andre tildelinger har det vært likestillingshensyn, urfolksrettigher og grønne miljøkrav som lå til grunn. Kontrollen med om tildelingskriteriene ble oppfylt var fraværende, og vi opplevde at tillatelser ble videresolgt før de kom i drift.

Derfor var det bred enighet om å endre vekstregimet. Vi fikk en stortingsmelding som delte kysten inn i produksjonsområder, og hvor veksten ble knyttet til forekomst av lakselus. Det nye regimet er ikke ferdig utviklet, og det må forbedres. Men det er et vekstregime som bygger på objektive kriterier. Ettersom mye av veksten selges åpent på auksjon kan hvem som helst kjøpe seg inn i næringen. Også foredlingsbedrifter hvis de skulle ønske å bygge en integrert virksomhet.

Hvem som skal kunne leie laksekonsesjoner? Bedrifter som foredler laks? Bedrifter i hvitfisksektoren? Sildenæringen? Og hvorfor stoppe med foredling av fisk? Foto: ILLUSTRASJONSFOTO

Utfordringer i hvitfisknæringen

Utfordringene til fiskeindustrien er godt kjent. I 2014 ledet professor Ragnar Tveterås et utvalg som la frem en NOU som bredt vurderte hvordan lønnsomheten i fiskeindustrien kunne bedres. Her ble det pekt på at integrerte løsninger kunne være svaret, men at deltakerloven sto i veien for dette. Nøytrale arenaer for omsetting av fisk ble også løftet frem. Der var fiskesalgslagsloven et hinder.

Fortsatt har fiskeindustrien de samme utfordringene. Ulike rammevilkår for selskap med basis i sjø og på land skaper utfordringer i hvitfisknæringen. Tanken om at fiskeindustrien skal kunne ha fiskeritillatelser lider av politisk berøringsangst. Innenfor sildesektoren har bedrifter lokalisert utenfor Norge helt andre rammer enn de bedrifter som må forholde seg til førstehåndsomsetningen gjennom Norges Sildesalgslag. Men lovene er symboltunge og den politiske viljen til å gjøre endringer som kan forbedre rammevilkårene for fiskeindustrien er liten.

Ordning på siden

Da blir det lett å finne andre løsninger på problemet, og nå er det altså utleie av laksetillatelser som er svaret. Gitt at ikke ordningen skal være konkurransevridende, og reelt medføre en subsidiering, må prisen legges til markedsnivå. Hvis bedriftene er villige til å betale markedspris, så har de allerede adgang til å kjøpe. For foredlingsbedrifter kan eie laksetillatelser. Det er fiskebåter med kvoter de ikke får lov til å kontrollere. Hvorfor skal det da lages en egen ordning på siden?

Dernest blir spørsmålet hvem som skal kunne leie? Bedrifter som foredler laks? Eller tenker man også bedrifter i hvitfisksektoren? Hva da med sildenæringen? Og hvorfor stoppe med foredling av fisk? Kanskje laksetillatelser kan leies ut til møbelprodusenter og skipsverft? Legger man ikke egentlig til rette for at utleide tillatelser vil bli videreutleid til fiskeoppdrettere som har lokaliteter, kapital, utstyr og kompetanse til oppdrett, altså en organisert fremleieordning? En auksjon ville selvsagt også her være løsningen. Da vil den som betaler mest få tilgang på tillatelsen. Men vi har auksjoner i havbruksnæringen. Det er fritt frem å by.

Les også: