Lakseoppdretter Aino Olaisen tar til orde for en oppdrettsdugnad for å få ned dødeligheten i laksemerdene langs kysten. Hun får støtte av en rekke oppdrettere, og blant annet kommer oppdretter Eva Kristoffersen med et fornuftig innspill; dødelighet bør telle som en del av kravene for å få vekst. De to ledernes synspunkt bør omfavnes av en samlet næring, for dødelighet på 20 prosent kan ikke laksebransjen være bekjent av.
Hvert år offentliggjøres det hvor mye fisk som dør i norske merder. I fiskehelserapporten til Veterinærinstituttet viste tallene for 2019 at 59,3 millioner oppdrettslaks gikk tapt i fjor. Det er det høyeste tallet noensinne. Fiskedød utgjorde 89 prosent av tapet – tilsvarende 52,8 millioner laks.
Les også:
Fjoråret var kanskje spesielt på grunn av algedøden i Nordland og Troms i mai og juni, men faktum er at dødeligheten har ligget på rundt 20 prosent i mange år. I 2018 utgjorde dette 53 millioner oppdrettslaks. Dette kunne utgjort så mye som 13 milliarder kroner i slakteverdi, dersom fisken hadde levd opp. Nye tall viser også at det fra 2010 til 2020 rømte det drøyt 2,1 millioner laks.
Men én ting er verdier og kroner, noe annet er fiskehelse. Og som Nova Sea-sjef Aino Olaisen helt riktig påpeker, oppdrettsnæringen kan ikke være bekjent av at så mange dyr dør grunnet næringens holdninger og oppførsel. Det er også ganske naivt å tro at slike høye dødstall ikke bidrar negativt til næringens omdømme.
Les også:
Det er bra noen våger å bli en upopulær stemme i en så betent sak. Men Olaisen må gjøre mer enn å skrive en kronikk om dette. Hun er en svært viktig person i bransjen, og hun har makt nok til å aktualisere problemet gjennom organisasjonene. På den måten kan hun få en skikkelig debatt også internt i næringen. Den ballen håper vi hun tar.
Vi kan ikke godta at 20 prosent av laksen dør.
En av dem som kommenterer utspillet er oppdretter Eva Kristoffersen i Bø i Vesterålen. Hun mener dødelighet bør inn som en av vurderingene når det skal tildeles vekst. Det er nok ikke like populært hos alle oppdretterne kysten rundt, men likevel et relevant spørsmål å stille. Dødelighet, og for den del og kjemikaliebruk, bør nemlig være like viktig kriterier som luse-tall.
Les også:
Både Sjømat Norge og Sjømatbedriftene er positive til utspillet, men vi undrer oss over hvorfor ikke et slikt initiativ ikke kommer fra organisasjonene selv. Hvor proaktiv har de vært i saken? Når tok de opp dette problemet på eget initiativ?
De fleste som kjenner bransjene utenfra opplever nok at dette nærmest er en ikke-sak, og de fleste oppdretterne er lei av å bli sammenlignet med annen matproduksjon når det kommer til dødelighet. Det er forståelig, men det er en parallell de likevel ikke vil komme bort fra. det vil de aldri gjøre. Det er derfor på tide å ta tak i problemene.
Hittil har næringen stort sett vært i forsvarsposisjon i denne saken, men nå bør det skje et skifte. Kanskje kan nettopp Aino Olaisen bidra til dette. Kun gjennom å sette søkelyset på problemet i egne fora vil saken komme høyt nok på dagsordenen. Det er imidlertid også noe næringen er tjent med.
Hverken forbrukerne eller storsamfunnet kan godta at så mye fisk dør. Da nytter det ikke å stikke hodet i sanden, og påpeke at det er et unngåelig problem å løse, slik altfor mange, altfor lenge, har gjort. Derfor må Aino Olaisens utspill formaliseres, og kanskje kan dette bli like viktig for oppdretterne som for eksempel kampen mot antibiotika i sin tid var.
