Inndyr i Nordland har rundt 660 innbyggere og er en stor kontrast til det tettbebodde området som Elias Alawad har flyktet fra. Byen hans, Ma’arrat an-Nu’man, ligger i området der de fleste av Syrias 18 millioner innbyggere bor, der millionbyene ligger tett, i de fruktbare landskapene i vest, mot Jordan, Israel, Libanon og Middelhavet.
Den store forandringen i livet hans kom med den arabiske våren for nøyaktig ti år siden, i 2011. Menneskemassene i flere arabiske land tok til gatene og krevde demokrati og frie valg. Også Alawad deltok i protestene, men han var ikke politisk aktiv utover det, slik noen av brødrene hans var. I Syria begynte politiet å skyte for å skade og drepe demonstranter. Etter noen måneder satte myndighetene inn fly og helikoptre. Regjeringen begynte å bombe sitt eget folk.
- Syria er arnested for én av verdens eldste sivilisasjoner
- Rundt 90 prosent av befolkningen er arabere og muslimer
- I dag er det et oljeproduserende land med et autoritært regime
- Før krigen hadde landet rundt 18 millioner innbyggere
- Borgerkrig siden 2011
- Rundt en halv million mennesker er drept (per april 2016), men sikre tall mangler
- Rundt 6 millioner syrere er internt fordrevet (2019)
- Nesten 6 millioner er registrert som flyktninger i nabolandene (2019)
- Drøyt 11 millioner trenger humanitær bistand (2019)
- Syria er i dag én av verdens største humanitære kriser
- Kilder: Wikipedia, CIA Fact Book, FN
– Det var blitt farlig. Vi levde i konstant redsel. Det gjaldt å komme seg vekk, sier han til IntraFish på mobil fra oppdrettslokaliteten Langholmen utenfor Inndyr.
Alawad forteller at han har mistet kanskje 50 venner og bekjente. De er døde. Enda flere er skadde. Under et bombeangrep mistet hans egen mor en arm.
På sakte og tydelig norsk
Når IntraFish ringer, er han på jobb på fôrflåten til Gildeskål forsøksstasjon. Det er ruskevær og sterke vindkast. Folk holder seg innendørs.
Samtalen foregår på sakte norsk. I forkant av intervjuet ba han om en journalist som snakket nordlending. Det er det han kan best.
Mistet alt
– Jeg var en rik mann, men har mistet alt. Jeg hadde to bolighus, en kjøttbutikk og en restaurant. Til sammen sysselsatte jeg ti mennesker. Men nå er husene delvis ruiner. Tropper fra regjeringen og russiske soldater har plyndret og satt fyr på eiendommene mine. Det skjedde seinest i fjor, forteller Elias Alawad.
Ma’arrat an-Nu’man ligger strategisk til ved hovedveien mellom storbyene Aleppo og Hama, ikke langt fra Middelhavet, og mellom Libanon og Tyrkia.
Byen er hardt rammet av borgerkrigen. Den har vært inntatt av både opprørere og regjeringsstyrker.
Før krigen hadde byen knappe 60.000 innbyggere, men det er mange andre byer og landsbyer i området slik at det nå bor et par millioner mennesker der, mange av dem flyktninger som sitter fast.
Håp i Libanon
Byen ligger ikke langt fra den libanesiske grensen og det har alltid vært vanlig at syrere har arbeidet i nabolandet der lønningene har vært bedre.
Alawad jobbet i mange år som slakter i Libanon.
I 2011 tok han kona og deres to små barn med seg til Beirut. Der klarte han å slå seg opp igjen med egen kjøttbutikk.
– Libanon er et lite land geografisk, med bare seks millioner innbyggere. Når det i tillegg kommer et par millioner flyktninger fra Syria og andre land, oppstår problemer som konkurranse om arbeid. Desperate mennesker underbyr hverandre og libanesere blir arbeidsledige. Den libanesiske regjeringen strammet inn, og som utlending jeg fikk ikke lenger lov til å drive egen bedrift. Vi hadde ikke lenger noe å leve av. Jeg registrerte oss derfor som flyktninger hos FN.
Fra sand til våt og kald sommer
I juni 2015 kom familien som kvoteflyktninger rett fra den libanesiske sommeren til Inndyr.
Det var et sjokk.
Syria er skikkelig varm. Snittemperaturen i Alawads heimby er 35 grader om sommeren, og oppe i 40 enkelte dager, men vinteren kan være som en nordnorsk sommer med snittemperatur på 10 grader, til og med med snø enkelte dager og uker.
Nordland er grønt og vått om sommeren, med enkelte unntak. Inndyr skal i prinsippet ha tre måneder sommer.
– Jeg har funnet ut at her er et halvt år med regn og et halvt år med snø. Men her kan også være fantastisk med 30 grader, og så er her lys mesteparten av året. Naturen er vakker med fjell, kyst og hav. Og så har jeg lært at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Men dessverre lærte jeg det på den kalde, våte og langsomme måten, før jeg lærte å kle meg skikkelig.
Voksen sammen med tenåringer
De to første årene på Inndyr gikk med til et introduksjonsprogram med opplæring i norsk språk, samfunn, kultur og tradisjoner. Og kursing i det å søke jobb.
Så begynte Alawad og kona på videregående skole. Han var nesten 40 år og medelevene 16–17.
– Det var spesielt, men i Norge er det viktig å studere.
– Var det deprimerende?
– Overgangen var tøff, men det er bra for helsa å komme seg ut i samfunnet, i stedet for å sitte heime i mørket. Du må gjøre det som er nødvendig for å finne deg en jobb, slår flyktningen fast.
Muligheter med sjømat
På Inndyr står fisken sentralt. Her er det kystfiskere, og flere oppdrettsselskaper driver i området.
Meløy videregående skole har avdeling på Inndyr, blant annet med blå linje. Der kan du enten ta fagbrev som fisker eller røkter.
Alawad tok blått grunnkurs. Det andre året valgte han akvakultur.
– Når man har familie, kan det være vanskelig å være fisker. Du kan være borte en måned eller mer om gangen. Da er det mer hensiktsmessig å jobbe på et lakseanlegg i nærheten.
Skolen utplasserte han ut hos lakseprodusenten Gifas, som også driver egen forskningsstasjon. Der fikk han også tilbud om å jobbe i helger og ferier.
– De var fornøyde med meg og jeg med dem, konstaterer Elias Alawad.
Tre barn
Nå er han i ferd med å avslutte sitt andre år som lærling. Hvis han består fagprøven i juni, kan han kalle seg akvatekniker – det som i gamle dager het røkter. Han har også tilbud om jobb hos Gifas.
Kona er i ferd med å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider.
Yngste sønn på åtte går i tredje klasse, dattera på ti i femte, og eldste sønn på snart 15 i niende.
– Ungene trives. De er snille og dessuten flinke på skolen, sier han.
Uviss framtid
Framtida er uviss. Familien har ennå ikke bestemt seg for veien videre. Kona kan tenke seg å studere på universitet eller høgskole. Han kan tenke seg å jobbe på oppdrettsanlegg – eller å starte syrisk restaurant, men på Inndyr er der allerede restaurant og kundegrunnlaget er begrenset.
Nå går dagene med til å telle lakselus og røkte fisk. Forsøksstasjonen kjører for eksempel eksperimenter med forskjellige fôrtyper på oppdrag fra ulike selskaper. Det er store penger inne i bildet. Alawad syns forskningen virker spennende.
Familie i mange land
Familien hans er spredt for alle vinder. Det er snart ti år siden de har vært samlet. De er ni søsken, seks brødre og tre søstre.
To brødre bor med familiene sine i flyktningleirer nær grensen til Tyrkia. En tredje bror har flyktet med kone og barn til en annen by i heimlandet. Mor hans bor hos en sønn i Tyrkia. En bror og ei søster bor i Libanon. Ei annen søster bor i Saudi-Arabia. Hun mistet mannen i ei bilulykke for tre år siden. Den tredje søstera bor i regjeringskontrollert område i Syria.
Far deres gikk bort på 90-tallet.
– Kan du tenke deg å vende tilbake til Syria?
– Ungene våre kjenner ikke Syria. De er blitt norske. Men kanskje landet en gang igjen blir trygt. Jeg har jo eiendommer der som jeg må se til. Vi vet ikke. Vi snakker mye om hva vi skal gjøre. Men vi har det veldig bra her på Inndyr, sier han.
– Kan du tenke deg å jobbe med akvakultur i Syria – er det mulig?
– Ferskvann er mangelvare og vannkvaliteten så som så, men resirkulering er kanskje mulig. Klimaet er i utgangspunktet for varmt for lakseoppdrett, men landbasert produksjon kan være et alternativ.
– Men blir det ikke for kostnadskrevende?
– Kanskje, men husk at kostnadene er mye lavere der enn i Norge som jo er ett av verdens dyreste land. Og der finnes jo andre arter fisk i min del av verden. For eksempel er Egypt stor på produksjon av tilapia. Men for meg er fiskeoppdrett i Syria langt fram. Først må der bli fred, sier han.
