Igjen er det noe galt med mottak av fisk. Ikke uventet er det gjennomføringen av årets sildefiske fiskerne angriper. Et av kravene fra den nordnorske kystflåten er å få inn utenlandske oppkjøpsfartøy fortere en svint. Litt tidligere i sesongen raste man mot at de nordnorske industrimottakene åpnet dørene for sent.

Bak anklagene lå en antagelser om at industrien hevnet seg for å få ned minsteprisen.

En reell risiko Fiskernes frykt er at fisket skal gå så tregt at man mot slutten av året bare får levert fangsten til sildoljefabrikkene. Det vil bety tap i hundretusenkroners klassen for hver båt. Og med dagens markedssituasjon er det en høyst reell risiko de nå løper.

Konkrete signaler fra de store eksportørene går på at rundfryst sild stanger i russiske havner. Filetmaskinene som senest i fjor pøste ut filet til Polen er ikke en gang startet opp. Samtidig sliter flere av de store eksportørene med å få unna siste rest av lagrene av fjorårssild.

"Ikke rart at man da har grunn til å speede opp fisket. Det kan jo gå riktig så galt - for flåten".

Konkurser Hva som holder på å skje med den pelagiske industrien er av mindre interesse. Konkurs er allerede en realitet ved flere nordnorske anlegg, men fiskerorganisasjonene presser fortsatt på for å få unna sine kvantum. Faktum er at til tross for markedsproblemene er det aldri før fisket så raskt og eksportert så store kvantum innenfor pelagisk sektor som nå i høst. Og både fiskere og industri er når det gjelder sild nærmest 100 prosent avhengig av at Russland og Ukraina tar unna.

Burde roe ned Fremfor å pøse på med fisk burde man med dagens markedssituasjon roe sildefisket ned og strekke det ut helt frem til jul. Det vil kreve en disiplin norsk fiskerinæring ikke er rigget for. Konkurranse fra båt mot landindustri

kjennetegner den norske modellen. Fiskekvoter og en regulering av fisket i takt med markedet er knapt hensyntatt noe sted. Som buffer mot problemene sitter man på land med hver sin gigantiske fryseboks for å stuve unna ubehagelige kvanta.

Det endte med forferdelse i sommer da silda begynte å "harskne" på lagrene. Markedene var mettet av en overpriset vare. Tapene beløp seg til flere titalls millioner kroner.

Svarte-Per En klok mann ville sagt at land og flåten burde dele på tapet. Indirekte skjer dette nå gjennom at flåten får dårligere betalt fordi industrien har fått svekket sin konkurransekraft. Og på bordet ligger altså Svarte-Per og lurer hvis konsumindustrien skulle stoppe helt opp.

For siste mann som går på havet en gang i desember vil han kanskje måtte ta den turen med hjertet i halsen. Han har ingen garanti for at konsumindustrien kjøper fangsten. Det kan bety en personlig katastrofe for skipper og mannskap. Så får man da undres på hvorfor fiskere som kan være villige, eller er nødt til å innordne seg etter markedens behov, ikke kan ha muligheten før sesongen til å inngå faste avtaler om kvantum og pris med industrien.

Man trenger knapt utforde dagens omsetningsmonopol. Eneste forskjell er at fisken på auksjonstidspunktet ennå ikke er ombord.

Nok et sedvanlig sildebråk