Oliver Žuvela (35) skulle bare fiske middag til naboen. Det holdt på å koste ham livet

Onsdag i forrige uke dro Oliver Žuvela (35) ut på det som skulle være en avslappende og koselig fisketur.

– Jeg skulle fiske fersk fisk til en nabo og sjekket værvarselet før jeg dro. Det er noe jeg alltid gjør, siden jeg livnærer meg som fisker. Det meldte vestavind, noe som etter min erfaring skal gå helt greit i området der jeg tenkte å fiske, sier Žuvela til Fiskeribladet.

Zuvela kommer fra Kroatia, men har bodd i Mehamn de fire siste årene. Før den tid bodde han fire år i Alta. Han har står på blad B og har vært fisker hele sitt liv og flyttet til Finnmark på grunn av de gode fiskeforholdene.

– Sjarken min er på verksted, og derfor dro jeg ut med naboens fritidsbåten som er en Rana 17. Jeg satte kurs mot Kinnarodden som ligger en om lag en halv times ferd fra Mehamn, forteller Žuvela.

Vind «fra helvete»

Turen startet ved 17-draget onsdag og alt gikk smertefritt frem til rundt klokken 20.00.

– Da blåste det helt uventet opp, og det kom en vind «fra helvete», sier Žuvela.

Han dro opp juksa sporenstreks og satte kursen mot land.

– På grunn av høye bølger var det nytteløst å prøve å gå mot Mehamn. Bølgene slo inn fra siden og det var så mye vind at båten sto på stedet hvil i sjøen. Etter om lag 40 minutter kom jeg til landsiden av Magkeilspira der jeg har erfart at det som oftest er roligere forhold når vestavinden blåser, sier Žuvela.

Hoppet fra båten

Det stemte ikke denne dagen. Det var både sterk vind og strøm, og da Žuvela så at det var umulig for ham å komme seg på land, bestemte han seg for å hoppe ut av båten.

– Det var fjære, og jeg tviholdt på fortøyningen til båten, mens jeg vasset meg i land på glatt tang og tare. Strømmen var så sterk at jeg til slutt bare måtte la båten fare. Da jeg kom meg på land, ble jeg gående rundt og lure på hva jeg skulle gjøre, sier Žuvela.

I løpet av dag nummer to der ute i villmarken skjønte jeg at ingen ville komme og lete etter meg her

Siden han bare skulle ut en liten tur og været var fint og varmt da han dro, hadde han kledd seg lett.: Joggesko, jeans, t-skjorte og en lett jakke var alt han hadde på seg.

– Jeg var gjennombløt og kald og lette etter et sted å finne ly for regn og vind. Jeg fant en stor stein der jeg søkte ly i mange timer, men jeg ble så kald at jeg skalv og skjønte at om jeg skulle klare meg, måtte jeg holde meg i bevegelse, sier Žuvela.

Soldaterfaring

Fiskeren forteller at han har en fortid som soldat i det kroatiske forsvaret og lang erfaring som dykker. Han bestemte seg for å holde hodet kaldt og innstilte seg på å ikke få panikk.

– Området der jeg hadde gått i land, er et sted der ingen ferdes. Det er villmark, og jeg skjønte at hit ville ingen komme for å lete etter meg med det første, sier Žuvela.

Vinden stilnet ikke. Regnet sluttet ikke. Žuvela var utslitt, våt og kald, og han trengte mat og drikke.

– Heldigvis er ikke ferskt vann en mangelvare her oppe. Små bekker sildret godt i regnværet, og jeg visste at man kan overleve i flere uker uten mat, men uten vann holder man ikke lenge. Det ga meg visshet om at dette skulle jeg klare, sier Žuvela.

Ved morgengry torsdag begynte han å samle rekved for å bygge en flåte.

– Jeg samlet sammen stokker og fant et langt tau som jeg brukte til å binde stokkene sammen med. To blåser og en grønn plastkanne som hadde rekt i land, festet jeg også på flåten. Jeg håpet at disse skulle være synlig på sjøen hvis jeg kom meg ut og noen lette etter meg, sier Žuvela.

35-åringen sjøsatte flåten, men det fungerte ikke. Bølgene skyllet ham tilbake på land. Han knuste skjell som han spiste for å få i seg litt næring.

– Og så prøvde jeg å bygge meg en hytte av stokkene. Jeg hang også opp blåsene så høyt jeg kunne i tilfelle noen kom forbi på sjøen og ville spotte meg, men i løpet av dag nummer to der ute i villmarken skjønte jeg at ingen ville komme og lete etter meg her, sier Žuvela.

Begynte å gå hjemover

Han var utslitt og kald. Været var fremdeles dårlig. På dag nummer tre – en gang på tidlig morgen fredag – bestemte han seg for å begynne å gå.

– Jeg tenkte at dersom jeg ikke gikk derfra, kom jeg til å dø, sier Žuvela.

Han visste omtrentlig i hvilken retning Mehamn lå og staket seg ut en kurs ditover.

– Det ble en lang tur i ulendt terreng, med mye mygg. Flere steder måtte jeg klatre opp og ned bratte fjellsider for å komme meg videre, forteller Žuvela.

Han tok et par pauser, sov litt og gikk videre.

Utover fredagen klarnet været opp, og Žuvela ante håp.

Han anslo at det ville ta rundt to dager å gå hjem. Det skulle vise seg å gå raskere. Mens han vandret, fikk han også tid til å nyte landskapet.

– Det slo meg at dette er urørt natur der veldig få mennesker har satt sine føtter. Det var faktisk veldig vakkert å oppleve, sier Žuvela.

Etter å ha gått hele fredag og inn i lørdagsnatten kom han til et platå der han fikk et bedre overblikk.

– Der kjente jeg meg igjen og visste at det lå et hyttefelt ikke langt unna. Der ante jeg et håp om at jeg kunne treffe folk, sier Žuvela.

Da et Widerøefly fløy over hodet på ham i retning Mehamn flyplass, visste han at dette skulle han klare.

– Hei, jeg har vært borte noen dager

– I halv elleve tiden lørdag kveld ankom jeg politistasjon i Mehamn. Den ligger like ved flyplassen og der var det en hel gruppe med mennesker samlet. De var samlet for å lete etter meg, sier Žuvela og forklarer møtet slik:

– Hei, sa jeg, jeg har vært borte noen dager etter en fisketur og har gått hjem.

Deretter vanket det både klemmer og overraskende uttrykk fra letemannskapet. Ingen hadde sett for seg at Žuvela skulle bli funnet i live etter å ha vært savnet tre dager på sjøen. Ferden til fots fra Magkeilspira til Mehamn lufthavn anslås å være på om lag 17 kilometer.

– Det var helt rart å se at så mange mennesker hadde samlet seg for å lete etter meg. Det er jeg veldig takknemlig for, sier Žuvela.

Nå har det gått en uke siden han befant seg i en situasjon som kunne kostet ham livet.

– Jeg har ikke hatt noen reaksjon på hendelsen så langt. Jeg har nok arvet en sterk psyke etter min far og tiden i forsvaret rustet meg også godt. Dette har ikke skremt meg fra å dra ut på sjøen igjen. Å drive fiske er det jeg lever og ånder for, sier Žuvela.