Mye er mulig dersom politikerne vil det nok

Behovet for forutsigbarhet er stort, både med tanke på det materielle innholdet, og prosessene knyttet til regelarbeidet.

Regjeringen har sagt at den vil følge opp NOU 2023: 23 med en stortingsmelding. Det er imidlertid grunn til å forvente at havbruksmeldingen først kommer i 2025. I så fall kan det drøye helt til 2026 før vi får et nytt regelverk.

Noen av ballene må landes

Det er mange baller i luften for en fortsatt fersk fiskeri- og havminister. I møte med bransjen, er hun tydelig på at også hun er utålmodig av natur. Underveis i arbeidet med NOU-en, kunne en få inntrykk av at regjeringen dyttet utredningen foran seg. Det er viktig at havbruksmeldingen ikke blir nok en sovepute – noen av ballene må landes snart.

I mellomtiden skal regjeringen også legge frem en stortingsmelding om dyrevelferd. Denne er forventet i løpet av våren. Regjeringen har sagt at meldingen blant annet vil adressere funn fra Riksrevisjonens rapport om fiskevelferd og fiskehelse i havbruksnæringen, Mattilsynets årsrapport om arbeid med dyrevelferd, og Veterinærinstituttets årlige fiskehelserapport. Det er nærliggende å anta at dyrevelferdsmeldingen vil føre til konkrete regelendringer, og at den vil få betydning for arbeidet med havbruksmeldingen.

NOU-en fokuserer på akvakultur i sjø og innenfor virkeområdet til plan- og bygningsloven. Men usikkerheten rundt det regulatoriske rammeverket gjelder i aller høyeste grad også for andre driftsformer. Arbeidet med regelverk for havbruk til havs er for lengst på overtid. Og landbasert akvakultur befinner seg i et vakuum etter at departementet innførte en midlertidig søknadsstans over natten i desember 2022. Da er det en mager trøst at Cecilie Myrseth har varslet at de tar sikte på å få på plass et nytt regelverk tidlig i høst – mer enn ett og et halvt år senere.

Det gjelder å skynde seg langsomt

Det er flere hensyn som taler for å bruke tid på en regelprosess. En grundig utredning av relevante problemstillinger er viktig for å sikre et best mulig regelverk, som både er helhetlig og robust over tid. Det regulatoriske rammeverket må være dynamisk i den forstand at det er egnet til å hensynta de ulike aspektene ved produksjonen, samt legge til rette for biologisk og teknologisk utvikling.

Dagens regelverk er fragmentarisk, og det er flere årsaker til dette. En av grunnene er at næringen over tid har utviklet seg i et voldsomt tempo, samtidig som regelverksutviklingen har blitt hengende etter.

Når nye krav implementeres fortløpende for å dekke akutte behov, uten at det nødvendigvis er gjennomført en god nok kartlegging og vurdering av sammenhengen med eksisterende regelverk eller de nye bestemmelsenes innvirkning på andre aspekter ved driften, er det fort gjort at resultatet kommer skeivt ut. Dersom dette gjentas nok ganger og over lang nok tid, får vi et totalbilde som både er uoversiktlig og ineffektivt.

Helhet er viktig, men det står ikke nødvendigvis i veien for å rydde opp og oppklare uklarheter underveis. Det gjelder å skynde seg langsomt. Særlig gjelder dette ukontroversielle forslag i NOU-en som å fjerne særvilkår på tillatelser. Videre bør fiskeriministeren så snart som mulig komme på banen for å ta ned uroen som har oppstått rundt fremtiden for særtillatelsene visning og undervisning. Med tanke på Stortingets anmodningsvedtak om innfasing av en miljøteknologiordning i forbindelse med grunnrentevedtaket, burde det også være unødvendig å avvente Stortingets behandling av enda en stortingsmelding før det tas grep. Stortinget har allerede gitt klarsignal, og havbruksnæringen har et stort behov for å få et tillatelsessystem som bidrar til å fremme utviklingen.

Balansegang og politisk vilje

Selv om det har tatt tid å få avklaring rundt fastsetting av skattegrunnlag og prisråd, tok det bare åtte måneder fra pressekonferansen på Blaafarveværket og til det forelå et stortingsvedtak. Riktignok vil de færreste utenfor regjeringsapparatet hevde at denne prosessen var et eksempel til etterfølgelse. Men den illustrerer at mye er mulig dersom politikerne vil det nok.

Utgangspunktet er selvfølgelig at lover og forskrifter bør fastsettes på et best mulig kunnskapsgrunnlag. Men når arbeidet med dette i så stor grad går på bekostning av behovet for forutsigbarhet og fremdrift, bikker det over. Vi får en uforsvarlig prosess med motsatt fortegn.

Balansegangen mellom hensynet til forutsigbarhet og effektivitet på den ene siden, og helhet og grundighet på den andre, kan være krevende. Men det skal være mulig å utarbeide et regelverk som ivaretar samtlige hensyn på både kort og lang sikt. I hvert fall så lenge politikerne vet hvor de vil.