Norsk oppdrettsnæring, hva nå?

Det som opptar meg som gründer er den manglende forståelsen og viljen for å drive oppdrettsnæringen i en miljømessig bærekraftig retning. Motviljen er stor blant de store aktørene til å forandre dagens forretningsmodell som er økonomisk svært lønnsomt, men faller helt igjennom under begrepet Den tredelte bunnlinje (TBL) som vi må styre etter. Ideen bak den tredelte bunnlinjen er å synliggjøre at en bedrift også påvirker andre forhold i samfunnet enn gjennom sitt finansielle bidrag. Dette gjelder sosiale forhold, miljø og bredere økonomiske forhold der finans bare utgjør én del. Kortsiktighet og profittjag trumfer det meste, og det er konsekvensene av slike holdninger som jevnlig kommer til overflaten i media. Det må understrekes at det finnes gode aktører som gjør hva de kan og bygger lokalsamfunn.

Industrielt lakseoppdrett i åpne merder pisser og skiter i realiteten ned omgivelsene, ja forurenser. Dagens intensive produksjonsmetode gir utslipp av organisk materiale som i all hovedsak ikke har sitt opphav naturlig fra havet. Det er et stort eksperiment som vi ikke aner konsekvensene av, og da har jeg ikke beskrevet blant annet kobberimpregnering av nøtene som har vært mye brukt.

Bruker mer enn man får ut

Historien viser at mennesker har problemer med å forholde seg til flere saker parallelt, i hvert fall når det gjelder kriser. I dag er 92 - 93% av innsatsfaktorene i fôrråstoffet til «norsk» laks importert. Dette betyr at fisken i realiteten ikke lengre er et produkt fra havet, men mer av jordbruk rundt i verden. Det mest kjente er soya (konsentrat) fra Brasil. ¾ deler av fôret laksen spiser er av vegetabilsk opphav og utgjør over 80% av klimaavtrykket. Det er uten tvil at når man gir en carnivore art (kjøttspiser) fôr som den fra naturens side ikke er genetisk tilpasset til å fordøye, betyr det helsemessig trøbbel. Oppdrettslaksen er omtrent blitt diabetiker, den har fått konstant diare, og den har ikke et balansert forhold mellom omega-3 og omega-6 slik villaksen har.

Forsker mener at fôrindustrien har forlatt biologien

Les mer

Ja, det stemmer at det å produsere laks er mindre energikrevende enn animalsk kjøtt. Det gjelder vekselvarme, vannlevende virveldyr. Husk at laksen fôres med ’tørrfôr’ (pellets med 10% vann) mens fiskens vekt måles i våtvekt (70 % vann). Råvarer i fiskefôret inneholder også ca. 70% vann så det som i realiteten går med å produsere 1 kg laks er over 3-4 kg våtvekt råstoff. Altså; Det brukes mer ressurser inn enn man får ut. Det er akkurat det motsatte av hvordan en varmepumpe fungerer, og den har en virkningsgrad på 1 til 5 i positiv betydning. Derfor er det et paradoks at det stadig kommer en rekke spenstige forklaringer fra folk som påstår at oppdrettslaksen er med å mette verden, ja- som omtrent også redder klimaet på kloden.

Nei, norsk oppdrettslaks blir kun produsert for at det er et godt betalt High End produkt, ikke for noe annet. Den er mer enn god nok som den er, bare den blir gitt de beste oppvekstbetingelser. Derfor svekkes omdømme til laksen ved å lage historiefortellinger som ikke stemmer med virkeligheten. Omdømme til næringen er i ferd å svekkes og man snakker derfor mer og mer om «sosial lisens».

Luseproblemet

For å sette ting i perspektiv, mennesket har klart å få folk på månen, men vi har etter over 30 år enda ikke løst lakselusproblematikken. Vi vet at vi må skille vert og parasitt, så hvorfor blir dette ikke gjort? Hvorfor fyller man på med det ene tiltaket etter det andre? Det er blitt bygget opp en hel industri rundt avlusning av laks, og det mest uetiske er fiskeriet etter leppe/rensefisk.

Vi vet, tross overveldende kunnskap om betydningen de har for økosystemet og hvilken skjebne rensefisken får. I dag er det omtrent 100% dødelighet, men likevel dør hver sjette laks i merdene. Dette er jo et alvorlig sykdomstegn for næringen som ligger der som en tikkende omdømme bombe som ikke har gått av, og jeg tror det er bare begynnelsen på nedturen hvis ikke strukturelle endringer kommer på plass.

Hva er så løsningen - hvordan må det drives?

Sirkulært og regenerativt. Kort fortalt.

De fleste har hørt uttrykket; man er aldri bedre enn det svakeste ledd. I dag er det i ferd å komme «karakter» på alle innsatsfaktorer. Det vil gi lav verdi med høyt materialbruk, utslipp i sjø (slam), lus, dødelighet, rømning, frakt, bruk av rensefisk, kobberbruk (svært giftig) ved impregnering av nøter og det motsatte med god fiskevelferd, gjenbruksverdi o.s.v. Bankene sier de er klare og EU’s taxonomy, som er et regelverk som vil bli toneangivende, er kort fortalt styrings-kriterier som må oppfylles for at man skal kunne si at man driver bærekraftig i henhold til definerte miljømål, og til definerte krav for økonomiske sektorer og underliggende aktiviteter.

I dag foregår det aller meste av produksjonen av laks i åpne anlegg som er den billigste måten, men hva svarer best på utfordringene næringen har?

Lukket teknologi

Det vil selvsagt jo kun fremtiden kunne gi et svar på, men sirkulært og regenerativt oppnås best i kombinasjon med lukket teknologi, flytende i sjø, i avsatte i marine næringsområder. Det løser luseproblematikken, sikrer stabile miljøforhold fra ytre påvirkninger som lus, temperatur, alger, predatorer osv. Det ødelegger heller ikke verdifull kystnatur, og vil ha store fordeler sammen med annen virksomhet med hensyn til oppsamling av slam, energi, materialbruk og logistikk. Et fungerende klima- og miljøregnskap med gjennomgang av innsatsfaktorer og krav om resirkulering av råstoff og materialer som inngår i produksjonssyklusen er derfor veien å gå.

Oppdrettere som konverterer fra åpne til lukket teknologi må premieres og sikres at overgangen blir så enkel som mulig, og for alle aktører som best kan vise at de svarer opp forretningsmodellen sin under begrepet den tredje bunnlinje (TBL), bør få utvidet tilgang til å drive.

Engelen står og vinkar til dykk, det er berre å koma dykk til krybba og møta frelsaren

Les mer

Skal norsk lakseproduksjon bli i nærheten av klima og miljønøytral må vi produsere vårt eget fôrråstoff fra planter og dyr som lever nederst i næringskjeden. Tare, sekkedyr og blåskjell er eksempler på lavtrofiske arter. Det er her, og kun her, man kan hente ut råstoff i så store volum uten at det går på bekostning av hele økosystemet. Det er slik man kan drive under begrepet regenerativt havbruk. Sånn som vi driver i dag på flere områder, er vi i ferd med å trekke ut «proppen» av hele det marine økosystemet rundt i verden.

Norske politikere må i mye større grad forholde seg til fakta og gjennom de rådene de får fra Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet. Det er et faktum at det i dag brukes et landareal tilsvarende over halve Rogaland fylke for å «forsyne» norsk landbruk og oppdrettsnæringen med fôrråstoff. I en stadig mer ustabil verden med økende befolkning, klima og miljøutfordringer kan ikke Norge være avhengig av slike ytre forhold.

Bør skjermes for grunnrente

For å lykkes med denne omstillingen må stat og kommuner stille egnet sjøareal tilgjengelig, basert på innspill fra forskningsmiljø og næringsaktører i tett samarbeid. Staten må i en overgangsfase lage rammer som gjør det økonomisk regningssvarende å dyrke og høste disse fornybare ressursene, og sikre at man kun høster av overskuddet naturen gir.

I dag er det i realiteten idealister med gode løsninger som prøver å skape ny fôrindustri i Norge. Hvis man skal konkurrere på like vilkår mot soya og annet råstoff fra utlandet, må man ha hjelp til man får opp volumene. Det har vært gjort i tidlig fase på flere områder i industribygging rundt omkring. Det mest kjente er Hydro på Rjukan, men også til annen kraftkrevende industri. Tyskland, Danmark og England har gjort tilsvarende innenfor fornybar kraftproduksjon, ved å bruke subsidier eller få en betydelig forbedring i vilkårene til å begynne med.

For å igjen sette ting i perspektiv, det skal investeres 240 milliarder kroner på norsk sokkel neste år, i en næring som kommer til å bli faset ut etter hvert. Det mest fremtidsrettede bør være å planlegge for investeringer til å bygge opp en fornybar norsk fôrindustri basert på lokale ressurser. Den vil med en investering i størrelsesorden 50 - 80 milliarder begynne å ta form. I en verden som trenger mer mat, vil dette gi 5 ganger tilbake i økt verdiskapning på sikt.

All matproduksjon som drives resirkulert og innenfor økologiske rammer bør skjermes for grunnrente. Det bør gjelder for alle aktører, hvis man kan vise til det i forretningsmodellen. For leverandørindustrien vil klare styrende mål og ønsker fra myndighetene på hvilke utvikling man ønsker, gi sammen med gode og forutsigbare rammevilkår et godt grunnlag for mye aktivitet. Det er bare fantasien som setter grenser for hvilke kombinasjoner og sidestrømmer som er mulig i det sirkulære systemet.

Markedet for laks er nær sagt uendelig, så lykkes vi med å kunne produsere laks og annen fisk etter regenerativt og full sirkulære prinsipper, vil vi kunne ha oppdrett på Lovund, Frøya eller i Austevoll også i uoverskuelig fremtid.