Skrevet av oppdrettar Sondre Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgivar i DNB Seafood, ulike bidragsytere frå Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgivar i Inaq og Erlend Bullvåg, administrerande direktør i Kunnskapsparken Bodø.
Salmon City er et studentdrevet arrangement som kobler studenter og oppdrettsbransjen. Som navnet tilsier, handler det om laks. Og er basert i Bergen. Ildsjelene startet i fjor med et kjempearrangement og fulgte opp i år minst like bra. Arrangementer bærer preg av et voldsomt pågangsmot som minner om gründerånden i bransjen selv.
Og det renner over av entusiasme for alt som har med laks og lakseoppdrett å gjøre. Så jeg ble egentlig litt overrasket da de spurte om jeg kunne holde et foredrag om at sjømatbransjen er mer enn bare laks og Norge. Om jeg kunne hjelpe studentene med å heve blikket litt. Salmon City har nok rett i at vi kanskje blir litt navlebeskuende her til lands av og til. Vi mener ofte «havbruk» når vi sier «sjømat». Og «lakseoppdrett» når vi sier «havbruk». Og når vi tenker på lakseoppdrett tenker vi på Norge.
Når vi hever blikket litt, ser vi selvfølgelig at sjømat mye mer enn bare lakseoppdrett i Norge. Norge er på kartet, som er godt gjort for et lite land. Men vi har ikke så mange pallplasser. Innen fiskeri er vi på niende plass målt i volum. Innen havbruk er vi et knepp større – vi er nummer åtte. Men vi er en oppdrettsmygg i forhold til Kina som er nummer en.
Innen oppdrett av fisk i saltvann er vi imidlertid på pallen. Der er vi nummer to. Det skyldes laksen. Og vår åttende/niende plass i totalt sjømatvolum er faktisk nok til å gi oss andre plass målt i eksportverdi i penger. Det skyldes også laksen. Den oppnår høye priser sammenlignet med de fleste andre volumkategoriene (det hjelper selvsagt også at vi er et lite land, som betyr at vi ikke spiser så mye av fisken selv, nesten alt blir eksportert).
Kan vokse videre i mange tiår
Alt i alt er vi egentlig relativt små målt i volum. Men vi er store i høyverdisegmentet. Og siden laksen er den mest industrialiserte oppdrettsfisken, er vi ledende globalt innen havbruk når det gjelder teknologi. Den posisjonen er fin å ha. Og laksen kan vokse videre i mange tiår hvis vi løser miljøutfordringene som gjør at myndighetene holder igjen på ny lisenskapasitet. Laksen kan også gå på land og dra langt til havs.
Laksen kan også være en spydspiss i forhold til andre arter. Det representerer et stort forretningspotensial for bransjen. Så langt er det fôrselskapene som har ligget i forkant. Biomar får 1/3 av inntjeningen fra andre arter enn laks. Skretting sier de kan bruke laksekunnskapen sin i over 60 andre arter rundt om i verden. Begge selskapene er «norske», men eid av utlendinger. Er utlendingene flinkere til å se potensialet i å ta laksekompetansen og overføre den til andre arter? Genetikkselskapene ligger også i forkant, og også de er blitt kjøpt av utlendinger.
Laks kan være med å redde planeten
Der laks virkelig kan spille en virkelig stor rolle er i å redde planeten. Store ord, la meg forklare: Se for deg at alle sektorer i samfunnet klarer ambisjonen om netto null klimagassutslipp i 2050, bortsett fra mat. Hvor stor vil reduksjonen i globale klimagassutslipp være i det scenariet?
Hvis vi fortsetter å produsere mat på samme måte som i dag, vil utslippene fra matsektoren øke med 2/3 ifølge Bill Gates. Det eksisterende maktsystemet presser allerede bærekraftsgrensene, og samtidig betyr en voksende og rikere global befolkning en stor økning i etterspørselen etter mat og særlig protein. Matsystemet utgjør allerede 25–33 % av det globale klimagassutslippet. Kalkulatoren vil fortelle deg at i det nevnte scenariet vil globale klimagassutslipp bare falle med cirka 50 %. Selv om alle ikke-matvaresektorer når null, vil vi bare komme halvveis til det målet som er nødvendig for å ikke koke planeten!
Akvakultur vil være en viktig del i å løse dette problemet. Hvorfor? Fordi akvakultur drevet på riktig måte har lavt klimagassavtrykk. I tillegg til lavt ferskvannsforbruk og lavt landareal forbruk. Derfor er akvakultur en del av løsningen på problemet knyttet til økende matetterspørsel på en klode som allerede har store klima- og artsmangfoldsproblemer. Laks er den mest teknologisk avanserte formen for akvakultur og gir derfor et godt utgangspunkt for å forbedre oppdrett også av andre arter og bidrar til å støtte akvakulturveksten generelt. Laks er havbrukets Tesla.
En katalysator for videreutvikling av havbruk
Nå kan riktignok ikke alle kjøre Tesla. Men Tesla har spilt en viktig rolle i å utvikle elektriske biler. Det gjelder både teknologien og markedet. Elon Musk sin visjon er å lage elektriske biler for alle. Hvordan kan det henge sammen med priser på opp mot en million kroner per stykk? Sammenhengen er enkel. Når man utvikler ny teknologi, blir kostnadene ofte høye inntil teknologien modnes og volumene er blitt store. Derfor startet Elon Musk i luksussegmentet hvor kundene aksepterer høye priser. Men etter hvert blir teknologien bedre, volumene høyere, prisene faller – og massemarkedet åpner seg. Teslas modeller er blitt billigere etter hvert. Og Tesla har bidratt til at mange andre aktører har kastet seg inn i markedet med ulike modeller.
I Norge tenker vi ikke nødvendigvis på laks som et luksusprodukt, men det er ikke direkte billig heller. Og med utenlandske øyne er laksen dyrere. De fleste land har lavere gjennomsnittsinntekt enn nordmenn, til dels mye lavere. Og mens laksen i utlandet koster minst like mye som i Norge, koster kjøtt og kylling stort sett veldig mye mindre. I en global sammenheng har «folk flest» ikke råd til å spise laks. Og uansett klarer vi ikke å produsere nok laks til å brødfø hele verden uansett. Den store rollen laksen kan spille, er den samme som Tesla: Tesla har vært en katalysator for videreutviklingen av elbiler generelt. Og laks kan være en katalysator for videreutvikling av havbruk generelt. I andre deler av verden med andre klimatiske forhold og andre arter.
Vi er nødt til å endre måten vi produserer mat på
Vi er stolte av at Norge har vært et foregangsland innen elektrifisering av bilparken. Men vi har kun vært et marked, vi har ikke utviklet teknologien. Det er selvsagt viktig å holde orden i eget hus og redusere egne klimaavtrykk.
Men Norge er et lite land med mindre enn 0,1 % av verdens befolkning. Hvis vi virkelig skal bidra på den globale arenaen, må det være gjennom løsninger som kan tas i bruk av mange flere enn bare oss selv. Det utvikles grønn teknologi på mange områder i Norge. Men ofte i sterk konkurranse med andre land og på områder hvor vi ikke nødvendigvis har åpenbare fortrinn i forhold til andre land. Og hvor det kan være viktig for oss selv at vi lykkes, men kanskje ikke så viktig for planeten. Akvakultur er annerledes. Der har vi et åpenbart fortrinn. Det er en forretningsmulighet, men det er også viktig for planeten og fremtidige generasjoner. Vi er nødt til å endre måten vi produserer mat på, ellers når vi aldri «net zero». Akvakultur er ikke det eneste svaret, men en viktig del av det. Om ikke norske aktører tar en ledertrøye, vil noen andre gjøre det. Men det vil ta mye lengre tid siden ingen andre land har et like godt utgangspunkt som oss. Takket være laksebransjen. Men da må flere gjøre som Salmon City og heve blikket litt.
