Skrevet av Dag Sletmo – seniorrådgiver i DNB Seafood. Sletmo er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Nina Santi, seniorrådgiver i Inaq, økonomiprofessor Bård Misund, oppdretter Sondre Eide, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Øyvind André Haram i Sjømat Norge og Erlend Bullvåg, administrerende direktør i Kunnskapsparken Bodø.
Tapt tillit kan bli veldig kostbart for en bransje som er tungt regulert og avhengig av godvilje hos politikerne. Det hjelper ikke å sitte stille og håpe at mediestormen glir forbi – det kommer den ikke til å gjøre. Det hjelper heller ikke å trekke frem alt det positive ved bransjen – godfot-teorien gjelder ikke innen bærekraft. Problemene må adresseres og løses. Og bransjen må vise allmennheten at den virkelig bryr seg, og den må kommunisere mer systematisk og bedre. Heldigvis ser vi noen gryende tegn til at aktørene holder på å våkne.
Laksebransjen har gått på en omdømmesmell. Det har sikkert de fleste av Intrafish sine lesere opplevd personlig. Jeg får i hvert fall mange negative og bekymrede kommentarer fra folk jeg kjenner. Noen spør om det er farlig å spise laks, andre bare forteller meg at de har sluttet. Og mange synes dødeligheten og fiskevelferden er forferdelig. Hvis jeg går mange år tilbake fikk jeg også av og til negative kommentarer hvis jeg sa jeg jobbet med laks. Men de gikk mer på lokal miljøpåvirkning, og det er lenge siden. Gradvis ble det færre og færre negative kommentarer. Bransjen ble flinkere til å dele data og informasjon og er blitt bedre på mange områder.
Samfunnets forventninger øker
Så hvorfor fikk vi denne omdømmesmellen nå, knyttet særlig til fiskevelferd og matsikkerhet? Har ting blitt verre? Mattilsynets Lise C. Rokkones sa dette om året 2023 i et intervju med Intrafish i januar i år: «Sett på spissen har det vore eit vanleg år, for hendingar skjer heile tiden, som vi følger opp. Det som skil seg ut, er den store mediemerksemda som har vore og at det er blitt meir mediehandtering knytt til det. Men det er ikkje noko nytt for oss med ulike type hendingar, overskridingar eller vintersår». Ser vi på statistikkene er det heller ikke åpenbart at ting er blitt mye verre – kanskje med unntak av den store økningen i andelen produksjonsfisk.
Men samfunnets forventninger øker hele tiden. Det som var bra nok i går, er ofte ikke bra nok i dag. Og søkelyset har økt. Laksebransjen har gått fra å være en liten og litt obskur bransje til å bli landets nest største eksportnæring. Den har gått fra å få tilnærmet null dekning i riksmedia til at DN, VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten nå jevnlig skriver om bransjen (og i tillegg kommer sosiale medier og influensere).
Mange av disse mediene er nok mer konfliktsøkende av natur enn spesialiserte bransjemedier. Konflikt selger, harmoni selger ikke. Og mediene får blod på tann hvis de skjønner at de vil finne noe hvis de leter. Et åpenbart eksempel de siste årene er våre folkevalgte. Det begynte med suksessfull graving i reiseregningene deres. Så boligarrangementene deres. Og nå masteroppgavene. Er det slik at det er for lett å finne kritikkverdige ting i laksebransjen? Og at forventet avkastning på gravende journalistikk i sektoren er god nok til at redaktørene synes det er verdt investeringen? I kjølvannet av kontroverser knyttet til fiskehelse og matsikkerhet, har vi nå fått saken om ulovlig eksport av produksjonsfisk. Som NRK Brennpunkt jobber med.
Akvakulturproduksjonen må øke
Mye av denne kritikken mot laksebransjen kan oppleves som urettferdig. Næringen har mange hardtarbeidende og flinke folk. Og mye er bra. Mye er til og med sinnssykt bra. Havbruk er en del av løsningen på et av de aller største problemene i vår tid: hvordan produsere mer mat på en planet som allerede har store klimaproblemer og problemer med ødeleggelse av natur. Det globale matsystemet er den nest største kilden til utslipp av klimagass etter fossilt brennstoff. Og det er den helt dominerende kraften bak ødeleggelse av naturen. Et, av flere, tiltak er å øke produksjonen av mat i sjøen. Akvakultur er animalske proteiner med et lavt klimagassutslipp når det er gjort riktig. Og miljøpresset på land blir mindre. Det gjelder også grunnvannsreservoarene som mange steder holder på tømmes.
I høst lanserte FNs matvareorganisasjon FAO sitt første veikart for hva som må gjøres med matsystemet for at vi skal nå målet om å begrense global oppvarming til 1.5 grader. Ett av tiltakene er at bærekraftig akvakulturproduksjon må øke med minst 75 % innen 2040. Ikke alle kan spise laks, men den norske laksebransjen er teknologispissen innen akvakultur globalt. I tillegg er norsk (og færøysk og islandsk) lakseproduksjon best i verden blant alle animalske proteinprodusenter når det gjelder antibiotikaforbruk. Og med stor margin – de bruker i praksis null og niks (det er det veldig mange som ikke vet – men det er ikke så rart når de ikke blir fortalt det).
Antibiotikabruk i produksjon av animalsk protein handler ikke bare om sluttproduktet og frykten for eventuelle rester – men også om antibiotikaresistens i menneskelig medisin. Det er et tema som akselererer på den globale agendaen.
Vi ser også at lakseselskapene ikke bare har et lavt klimautslipp til å begynne med, men også ligger i forkant i når det gjelder rapportering og faktiske utslippskutt. De fleste børsnoterte lakseoppdretterne har såkalte Science Based Targets for klimagasskutt, som er gullstandarden på dette området. Vi ser også i PwC sine klimarapporter at lakseselskaper nærmest dominerer toppkategorien i Norge – de som faktisk kutter i tråd med Parisavtalens mål.
Godfotfilosofien og bærekraft
Med dette bakteppet ville det vært synd om en svekket samfunnstillit fører til at laksenæringen ikke får lov til å utvikle seg videre. Ikke bare for lakseoppdretterne, men også for planeten. Du kan mene at å putte lakseoppdrett i skammekroken og legge sterke begrensninger på næringen av bærekraftshensyn, ville være å helle ut barnet med badevannet.
Men det er likevel en risiko. Hvorfor er det slik? Jeg vet ikke helt. Men det jeg vet, er at «godfotteorien» ikke gjelder innen bærekraft. For de av dere som ikke er kjent med den legendariske Rosenborgtreneren Nils Arne Eggen sin filosofi: godfotteorien sier at du kan komme med på laget selv om det er ting du ikke er så god på dersom du er veldig god på en annen ting. Og at du skal øve deg mer på det du allerede er god på. Tenk deg at du er sjef for fire professorer på et universitetsinstitutt. En er supergod forsker men elendig foreleser, en annen er genial foreleser men ubrukelig forsker. Og de to siste er sånn passe til begge deler. Hvem vil du satse på? Kjører du godfotteorien satser du på de to første og lar dem fokusere på det de er flinke til. Da får du et institutt som er superbra på forskning og superbra på forelesning. Satser du på de to siste får du et institutt som er sånn passe på begge.
Dessverre er godfotfilosofien mindre utbredt enn den kanskje burde være. Og den gjelder definitivt ikke innen bærekraft. Et slående eksempel er klimaaktivisten Greta Tunberg som demonstrerte mot grønn energi. Jeg tenker selvsagt på Fosen vindmøllene som hun føler krenker samenes rettigheter.
Men du trenger ikke ta mitt ord for at godfot teorien ikke gjelder innen bærekraft – EU sier det rett ut. De har til og med en «motsatt» godfotteori. EU formulerer seg litt mer byråkratisk enn Eggen, så EU sitt motsvar til «godfot-teorien» heter «DNSH». Som er en forkortelse for Do No Significant Harm – du kan ikke gjøre betydelig skade på et relevant område og regnes som grønn uansett hvor bra du er på andre grønne områder. Stryker du på en del av eksamen, stryker du på alt. Skal du være grønn må du være skikkelig bra på et relevant område. Men du kan ikke gjøre skade på et annet relevant område. Hvis du gjør det, er du ikke grønn likevel.
Bransjen kan hive seg fort rundt når det gjelder
Hva kan laksebransjen gjøre? Ta problemene på alvor og vis det til allmennheten – at man faktisk bryr seg. Innrøm de svakhetene som finnes og ha en troverdig plan for forbedring. Søk gjerne ekstern bistand, vi sliter alle med å se oss selv fra utsiden av og til, og vi har alle våre «blind spots». Hvis ikke bransjen håndterer disse tingene med klokskap, vil den etter hvert miste definisjonsmakt, og myndighetene og andre vil legge premissene for næringen uten for mye dialog. I mitt hode er dette den største risikofaktoren for norsk lakseoppdrett nå. Den legendariske næringslivslederen Jack Welch sa «Control your own destiny or someone else will».
Er det noe håp? Jeg tror det. Vi har sett tidligere at lakseoppdretterne kan hive seg fort rundt når det gjelder.
Jeg nevnte at de er helt i forkant i Norge når det gjelder klimagassrapportering og -kutt. Det har gått kjapt, for mindre enn ti år siden ble oppdretterne bare forvirret når det kom utenlandske investorer og ville snakke om klimagass istedenfor lakselus når det gjaldt bærekraft. Og jeg synes vi ser tendenser til at lakseselskapene er blitt litt flinkere til å være synlig i den offentlige debatten.
Veterinærinstituttets Edgar Brun skriver dette i den ferske Fiskehelserapporten: «Det grønne avtrykket fra næringen har vært vanskelig å se blant oppslagene som har preget 2023. En næring vi alle burde være stolte av, har med rette fått mye negativ omtale i året som gikk. Men har det også vært noen lyspunkter?» Edgar svarer «Ja» på sitt eget spørsmål. Han peker på at SjømatNorge har lagt fram en veileder for beste praksis for god biosikkerhet og bedre sykdomskontroll. Edgar sier at dette dokumentet er en modenhetsprøve for næringen til å vise en omforent vilje til å ta de store grepene som er nødvendige for å forebygge sykdom og trygge fiskehelsen.
Å mobilisere bransjen
Jeg går på seminarer for å treffe folk og å lære noe nytt, ikke for å bli glad. Men jeg ble rett og slett glad da Salmar nylig lanserte sin bransjesatsing «Salmon Living Lab» for å adressere de biologiske problemene. Det brukes mye ressurser på dette allerede, men mer ressurser er enda bedre. Men det aller viktigste er kanskje at dette er et kamprop som kan mobilisere bransjen. Og en tydelig offentlig anerkjennelse av at bransjen har problemer. I pressemeldingen sier Gustav Witzøe at næringen står ved et veiskille og må erkjenne at den står overfor større utfordringer enn tidligere. Og peker på bla fiskedødeligheten og fiskevelferd.
Og til de som føler at begreper som «sosial lisens» og «samfunnstillit» blir litt soft og litt vagt – det har de rett i. Men det betyr ikke at det ikke er viktig. Grunnrenteskatten er lettere å forstå i en «sosial lisens» sammenheng enn i en finanspolitisk. Vi har nylig fått fargene i trafikklyssystemet. I de to produksjonsområdene hvor signalene var blandet, falt regjeringen i begge tilfellene ned på den strengeste beslutningen (selv om begge områdene viste bedring fra første til andre periode). Der politikerne tidligere ble stilt til veggs med spørsmålet «hva har du gjort for å bidra til vekst og større verdiskaping i laksebransjen» vil de i økende grad bli holdt ansvarlig for hva de har gjort for å bedre fiskevelferden.
