Havbruk til havs – er vi på rett vei?

Havbruk til havs er et satsningsområde for regjeringen, og det er åpnet opp tre områder for konsekvensutredning av havbruk til havs, Norskerenna sør, Trænabanken og Frøyabanken nord.

Men er vi på rett spor teknologisk sett?

Dagens oppdrett i åpne overflatemerder gir utallige gode, sunne proteinrike måltider til mennesker i flere kontinenter. Dessverre er det også andre som nyter godt av av laksen, nemlig lakselusene. Naturlig forekommende lakselus i overflaten har en matfest med åpne overflatemerder fullspekket med deilig norsk laks.

Løsninger på dagens utfordringer med bioskikkerhet

Det er derfor ikke så rart at man ser på nye teknologiske løsninger for å unngå lus. Det er tross alt mye bedre å unngå lus enn å finne opp nye metoder å behandle lus på – metoder som har sine uheldige bivirkninger.

Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet har gjennom modellanalyser funnet ut at dersom man skifter ut noen av de åpne merdene med teknologi som gir mindre lusesmitte, altså lukkede, semilukkede og nedsenkbare merder kan man bedre biosikkerheten betraktelig i hele området.

Et problem med dagens regime er at man utnytter ledig kapasitet i produksjonsområdene til vekst i åpne overflatemerder. Det betyr at vi i praksis vil øke produksjonen inntil det ikke er bærekraftig lengre, for med hver ny åpen merd i overflaten vil trykket av lusesmitte øke.

Det er derfor kjærkomment at man i Norge diskuterer nye regulatoriske løsninger, for eksempel at man kan konvertere eksisterende åpne merder til andre driftsformer eller bruke nedtrekk til lavsmitteteknologi. Dessverre har man i denne debatten tenkt mest på lukkede og semilukkede merder, og mindre på dypvannsdrift. Nedsenkbare merder kan redusere lusespredningen med over 90%, og en kan trolig eliminere lus ved dypvannsdrift, ifølge Akva group som lenge har jobbet med slike løsninger.

Vekst i næringen

Selv om lukkede og semilukkede merder absolutt er en del av løsningen for bedret fiskevelferd, er de begrenset til de mest skjermede områdene. De er ikke laget for høye bølger, og vi har sett noen kjedelige eksempler i historien på lukkede merder som har havarert i stormer.

Derfor er åpne, nedsenkbare merder brennaktuelle for vekst i eksponerte områder. I dag kan oppdrettsselskaper kjøpe vekst i «grønne» produksjonsområder i auksjonsform. Oppdrettere som tar i bruk nye lavsmitteteknologier som dypvannsdrift og lukkede merder bør få en rabatt i kjøpesummen av tillatelsen. Dette vil fremme nye teknologier og katalysere prosessen med at oppdrettere tar i bruk ny, bærekraftig teknologi. Dersom en skal revolusjonere biosikkerheten i norsk havbruk, som trolig er det mest grunnleggende problemet som må løses for bedre fiskevelferd og mindre lusesmitte til villaks, holder det ikke med en pilot her og der, men at en viss prosentandel av produksjonen foregår i lavsmitteteknologi.

Utviklingstillatelser

Søkeordningen med utviklingstillatelser ble avsluttet i 2017, og av 104 søkere, kom 24 søkere gjennom nåløyet, men det er fortsatt pågående saksbehandling i Nærings- og Fiskeridepartementet. Noen av de heldige søkerne har allerede bygget, testet ut og konvertert merdene, mens andre har blitt stoppet av grunnrenteskatt. De suksessrike konseptene som ønsket å løse arealutfordringer er alle overflatemerder med kapasitet på flere tusen tonn fisk.

Slike konsepter har flere utfordringer. For det første risikerer man at bransjen får det samme biosikkerhetsproblemet som i dagens konvensjonelle oppdrett. De åpne overflatemerdene - lusenes Mekka – vil på sikt kunne gi det samme luse- og fiskehelseproblemet som i dagens konvensjonelle oppdrett. Trolig vil man i havbruk til havs utarbeide en mer gjennomtenkt plan for merdplassering med større innbyrdes avstand og riktigere plassering i forhold til strømretning enn i dagens oppdrett. Isolert sett er dette positivt for biosikkerheten. Men det er også mulig at lusesmitten ikke blir tilstrekkelig redusert i åpne overflatemerder ettersom det også er mange tusen tonn fisk i merdene.

En annen opplagt utfordring med storkapasitetsmerder med mye fisk er at en ved lav vannstrøm kan få utfordringer med lav oksygentilgang til fisken som kan føre til dårlig fiskevelferd. Dette er noe Havforskningsinstituttet advarer mot.

En tredje utfordring er at åpne overflatemerder kan være direkte uegnet for åpen sjø siden de største nordsjøbølgene kan gi høy bølgepartikkelhastighet flere titalls meter ned i sjøen. Når man sammenligner hva laksen tåler av strøm og bølgepartikkelhastigheter innser man at laksen trolig må ned på minst 50-60 m i 15 m signifikante bølger så man ikke sliter ut fisken eller lager fiskemos av den. En studie foreslår minst 35m dybde for laksen (på ca.2 kg) selv i «bare» 8m Hs. Høyere bølger krever større dybde. Laksen må ikke bare svømme dypere, men det må også være tilstrekkelig stort restvolum i bunnen av merden slik at laksen kan oppholde seg der i akseptabel, altså lav nok tetthet. Dette medfører at overflatemerder for de mest værutsatte områdene i Nordsjøen vil bli svært dype og dermed kan bli for store og dyre til at de kan kommersialiseres. Det er slett ikke opplagt at overflatemerder har en fremtid i havbruk til havs.

En fjerde utfordring med havbruk til havs konseptene som har nådd frem i utviklingstillatelsesregi er at det er nær umulig å kommersialisere merdene i Norge. Merdene utviklet for eksponerte forhold (med unntak av Smart Fish Farm - som er lagt på hyllen på grunn av usikkerhet i grunnrenteskatten) er ikke dimensjonert for de heftigste nordsjøbølgene på 13-17 m signifikant bølgehøyde (Hs). Av de som er testet eller testes ut nå, er det i områder med en maks Hs på 6-7 m Hs. Det er enorm forskjell i bølgekreftene på 6-7m Hs og 13-17 m Hs og det er ikke trivielt å tilpasse disse konseptene slik at de kan stå offshore. Per i dag må konseptene som har fått tilsagn for semi-eksponerte lokaliteter anses som uegnet til offshore bruk. Det er derfor ikke mulig å kommersialisere semi-offshore konsepter i offshore områder hverken i Norge eller andre land uten større endringer på konseptene.

I tillegg er det vanskelig å plassere slike storkapasitetsmerder i produksjonsområdene. Grunnen er at det ikke er tilgjengelig vekstkapasitet selv i «grønne» produksjonsområder til å legge en storkapasitetsmerd innenfor området. Statistikk fra Fiskeridirektoratet viser at gjennom de avholdte auksjonsrundene var det en maksimalt tildelt kapasitetsøkning på 4262 tonn til ett oppdrettsselskap innenfor et produksjonsområde – og dette var en unntaksvis spesielt høy kapasitetsøkning i restauksjonen etter at grunnrenteskatten ble innført. Dette innebærer at de aller fleste konseptene for eksponert oppdrett har for høy biomasse til at en oppdretter kan fylle en eneste merd av denne typen innen tillatt vekst i et produksjonsområde.

Menon påpeker i sin evalueringsrapport av utviklingstillatelser at: «Selv om ordningen ikke har som krav at man skal oppnå kommersiell suksess og at teknologien tas i bruk, bør man legge betydelig vekt på dette aspektet all den tid denne egenskapen er sentralt for at innovasjonene skal materialiseres i form av miljøgevinster og bedre tilgang til arealer.»

Det er vanskelig å si seg uenig i den påstanden.

Nedsenkbare eller nedtrekkbare merder

Nedsenkbare merder kan benyttes til vekst overalt i produksjonsområdene både innerst og ytterst – også i grensen mot havet. Nedsenkbare merder med dens fisk kan tåle høye bølger simpelthen ved at de senkes tilstrekkelig ned for å redusere bølgekreftene. Dette sparer også merdene for fordyrende dimensjonering som er nødvendig i de høyeste bølgene i overflaten. Nedsenkbare merder med relativt beskjeden mengde fisk og volum som i dagens merder er små nok til at de kan benyttes innenfor vekstbegrensningene i et produksjonsområde.

De er også små nok til at det ikke blir oksygenmangel for fisken. Og hvis det unntaksvis og mot formodning skulle være for lite oksygen i merden, kan man med dybdejusterbare merder forsiktig endre på dybden og dermed bringe nytt friskt vann og altså mer oksygen inn i merden. De nedsenkbare merdene kan som nevnt også redusere lus betraktelig, forbedre biosikkerheten og fiskevelferden i området og dermed redusere belastningen på brønnbåtene. Det er viktig i havbruk til havs hvor brønnbåtene trolig kan operere bare i relativt lave bølger, spesielt i havbruk til havs æraens begynnelse.

På tide å tenke nytt

Einstein skal engang ha sagt at «Definisjonen på galskap er å gjøre de samme tingene om og om igjen, men forvente forskjellig resultat.»

I lakseoppdrettsnæringen har vi (med dessverre altfor få hederlige unntak) benyttet én strategi – åpne overflatemerder. Den siste tids debatt om fiskevelferd, høy dødelighet, omdømmeproblem og protestaksjoner gir oss et hint vi bør ta på alvor: Det er på tide å prøve noe nytt. Utviklingstillatelsene var et forsøk på å løse areal- og miljøutfordringer med ny teknologi. Men har utviklingstillatesesregimet så langt lykkes i å utvikle konsepter som kan og vil benyttes i havbruk til havs?

Jeg er langt fra overbevist.

Med tanke på alle ressursene som er brukt på utviklingstillatelser, milliardpotensialet i havbruk til havs, knapphet i areal innaskjærs, og den potensielle forbedringen i biosikkerhet og fiskevelferd i havbruk til havs skulle man tro at av en hovedmålsettingene for utviklingstillatelsene var å utvikle konsepter for havbruk til havs. Og man kan stille seg spørrende til hvorvidt det er optimalt å gå fra dagens eksponerthetsgrad og direkte til åpen sjø – med all risikoen det innebærer fiskevelferdsmessig, teknologisk og økonomisk - uten det viktige mellomleddet med bølger på 7- 12 m Hs. Spesielt siden man allerede har konsepter som kan plasseres i dette sjiktet, med all læring det kan gi.

Octopus er et konsept med nedtrekkbare / dybdejusterbare merder som kan stå både innaskjærs og utaskjærs og er dermed trolig et av konseptene med høyest kommersialiseringspotensiale – og kan dermed bidra til å endre hele bransjen og ikke bare være et pilotprosjekt. Det er søkt om utviklingstillatelser for konseptet, som både kan løse miljøproblemer og arealutfordringer. I klagebehandlingen fikk konseptet betinget tilsagn fra NFD før samme institusjon omgjorde sitt eget vedtak, til tross for at Fiskeridirektoratet i mellomtiden aksepterte søknaden.

Men det er ikke for sent å snu. Hva er poenget i å alltid snuble over den samme steinen? Eller sagt på en annen måte – hva er vitsen med å la lusen få stadige festmåltider på bekostning av en voksende verdensbefolkning?