Mer kaos takk

Rundt om i havbruks og leverandørselskapene søkes det intenst etter løsninger som kan skape produksjonsvekst og økt fiskevelferd. Et stort spørsmål er hvilke innovasjoner som må til for å møte utfordringene med fiskehelse, lus og stort tap av biomasse. Innovasjon i denne sammenheng, er løsninger som både er nye og nyttige for brukerne i denne jobben.

Utfordringen er å finne strategier som gir god fiskevelferd, utnytter tillatelser og lokaliteter. Det mangler ikke på vilje og evne. Selskapene er kjent for å gi gass når det kommer utfordringer. En liker å være pionér, det å satse gir status og respekt. Da blir det ofte kort vei fra idé til fullskala produksjon.

Nærmest en nådeløs jakt på teknologi

Strategien har i en årrekke lykkes, over tid er rask utvikling og banebrytende prosjekter blitt beste fremgangsmåte, og løsninger med størst potensial var førstevalgene. Resultatet var fenomenal fremgang, men så stanset volumveksten. Utviklingen er forsterket av de regulerende myndigheter. De har i lang tid fyrt opp under satsingen på innovasjon for vekst, gjerne med utviklingstillatelser, for særlig innovative løsninger.

På samme tid har det vært dyrt å kjøpe ordinære tillatelser på auksjon. Høye kostnader og krav om rask inntjening er hverdagen. Det har gitt en nærmest nådeløs jakt på teknologi og produksjons-innovasjoner for å møte et økende kompleks av utfordringen. Men, spesielt utviklings tillatelsene har fristet aktørene, en tidsavgrenset mulighet til permanent produksjon.

Tar tid å perfeksjonere

Som ellers i næringslivet lykkes en del av oppdretternes innovasjoner godt. Men radikal innovasjon er nettopp radikal, også i form av høy risiko og usikkerhet. Det gir i snitt lavere utbytte, fordi mange løsninger feiler eller lønner seg bare sånn passe. Realistisk tar det tid å perfeksjonere nye løsninger.

Heldigvis er pågangsmotet i næringen stort. En rask opptelling Tekna har gjort, viser at det skjer innovasjon innen lakseproduksjon langs 6 hovedretninger. Et bredt spekter fra tradisjonelle sjøanlegg, via ulike lukkede eller delvis lukkede merder i sjø, i kombinasjon med postsmolt, til rent landbaserte produksjonsløp. I alle disse produksjonslinjene innoveres det nå kontinuerlig og det investeres milliarder. Det er tilsynelatende rimelig kaotisk der ute. Men ifra mitt innovasjonsfaglige ståsted, er det som skjer svært positivt.

Av «kaos» vil en etter hvert stå igjen med de løsningene som faktisk virker

For av «kaos» vil en etter hvert stå igjen med de løsningene som faktisk virker, de som gir mindre lusebelastning, friskere fisk, lavere utslipp og bedre kapasitetsutnyttelse. En skulle tro at innsats og kaos er nok. Men det må mer til, viser forskningen. For å få til virkelig effektiv bransjedekkende løsning på problemene, må det et eksternt sjokk til. Stimuliene er her allerede, i form av gule og røde produksjonssoner og dødelighet. Men som i alt som er ubehagelig eller vanskelig, må det til et skikkelig sjokk til for å sette retning på innsatsen. Det sjokket har enda ikke kommet for næringen.

Sjokket som trengs

Eksempler på slike sjokk kan være av regulatoriske eller markedsmessig art. Det kan være at reguleringsmyndigheter bestemmer at laks og lus skal skilles, det kreves bedre fiskevelferd av bankene slik de gjør med krav miljømessig bærekraft for lån i andre deler av næringslivet, eller at viktige markeder stenges fordi fisken ikke har det bra nok. Da blir en samlet innsats nødvendig.

Krangler om laksedød: – I praksis å legge ned havbruk i halve Norge, svarer Mowi

Les mer

Mens en venter på at det store sjokket kommer, er det interessant å spare litt på kruttet og se mulighetene mindre radikale innovasjoner gir. Og listen av mulige områder er lang. Mye kan hentes på fortsatt fôrutvikling og optimalisering av fôrsystem. Nøyaktig fôring med riktig fôr har fortsatt betydelig potensial for forbedringer på den enkelte lokasjon. Presisjonsoppdrett ved å ta i bruk enda mer av mulighetene tingenes internett-teknologi gir for presis kunnskap om vannkvalitet, levekår, stress og styring av luse-lasere til det beste for laksen. Et annet område er dypere genetisk kunnskap, spesielt innrettet mot den farefulle delen av laksens liv frem til den er på post smoltstadiet. Og en må utvikle kunnskapen om hvordan en best beskytter kystnære anlegg mot lus og andre sykdommer.

Lokale samarbeid kan betale seg

Det er også stor iver etter å flytte anlegg ut i eksponerte farvann, noe som taler for gradvis uttesting for å verifisere teknologi best mulig. Men viktigst av alt, er etter min mening økt forståelse av fiskevelferd, gjennom redusert stressbelastning på laksen. En kan for eksempel gjøre mye med å samarbeide lokalt. Har en stor lusebelastning i et område, kan en tenke seg at en lukking av ett eller flere av de mest lusebelastede anleggene i området, vil reduserer påslag i omkringliggende anlegg så mye at det gir store volumgevinster. Men lukking koster, og en må kanskje dele jobben og regningen for å vinne noe, og det kan være vanskelig. Likevel, slike mindre innovasjoner er i de fleste tilfeller langt billigere enn å gå på land, til havs eller lukke alle anlegg.

Jeg savner at man i debatten om havbruksnæringen ser hele bildet

Les mer

Det tidligere omtalte sjokket fra omgivelsene kommer, kanskje ikke på samme tid og i hele landet og ikke for alle aktørene, men det kommer. Næringen har aldri hatt bedre teknologi og mer biologisk kunnskap, og har derfor mulighet til å bli enda sterkere av motgangen. Så jobb derfor videre, selv om det er rimelig kaotisk nå. Her kan regulatorene bidra. Næringen må få rammebetingelser som også premierer trinnvis utvikling, legger mindre tidspress på aktørene og reduserer finansiell belastning av forsøk frem til ny teknologi er verifisert og trygt kan rulles ut.