Hvilke miljøkonsekvenser vil notimpregneringen du bruker i dag kunne gi om to år?

Olivia Khapai hos Steen-Hansen hjelper oppdrettere med å forutse framtidens miljøproblemer. Og å kunne gjøre noe med dem.

– Det kan hende stefaren min har motivert meg litt. Han har jobbet med oppdrett hele livet og snakker om fisk hele tiden, smiler Olivia Khapai.

I oppveksten hadde hun hvert år sommerjobb på oppdrettsanlegget der stefaren er driftsleder. Nå jobber hun med bransjen fra en annen vinkel: Som laboratorietekniker i Steen-Hansen er hun med på utviklingen av nye notimpregneringsprodukter.

Men Olivia Khapai jobber også med en ny tjeneste fra Steen-Hansen: En miljømodellering og sertifikatsordning for oppdrettsbedrifter som ønsker å se på miljøkonsekvensene av den notimpregneringen de bruker.

Og da spesielt utslippene av kobber og kjemikalier.

Kobber har vært det viktigste virkestoffet i notimpregnering helt siden 80-tallet. I utgangspunktet er det en god løsning. Kobber fungerer godt mot groe. Og kobber er et naturlig stoff som er viktig for normal vekst hos de de fleste planter og dyr.

Men det fins en grense for når det blir for mye av det gode.

De siste 10-15 årene har det vært en stor økning av kobberutslipp fra oppdrettsanlegg. Det har delvis å gjøre med at kravene til groefrie nøter er høyere enn før: Bruken av rensefisk har økt markant i lusebehandlingen, og med groe på noten står rensefisken heller langs notveggen enn å spise lus. Resultatet er altså en økt bruk av kobber, ofte kombinert med økt spyling av nøtene.

Dette er en uheldig kombinasjon: Under spylingen faller impregneringen av sammen med groen, og kobberet havner nede på bunnen under merdene.

Når kobberkonsentrasjonen i et område blir høy nok, kan den være ødeleggende for det marine livet i under oppdrettsanlegget.

Det er dette den nye modelleringen kan hjelpe til å varsle om.

– Med utgangspunkt i nåsituasjonen på anlegget kan vi forutse hvordan miljøbelastningen vil bli fremover ved bruk av dagens driftsregime. Og kunne gi råd om hvilket produkt man må bruke for å holde seg innenfor miljøkravene, sier Olivia Khapai.

Lokalt tilpasset

Modelleringen er spesielt tilpasset hver enkelt lokalitet:

– All oppdrett har ulike rammevilkår når det gjelder vanndyp, saltinnhold, strømforhold, temperatur, bunnforhold og flere andre faktorer. Alt dette er med å avgjøre hvor mye groe du får på nøtene, og hvor sårbar lokaliteten er for utslipp, sier hun.

Disse rammevilkårene er bakt inn i datamodellen som gjør beregningene. Modellen, med navnet MAMPEC, er godkjent av tilsynsmyndigheter i EU og tilpasset norske forhold.

Med modellen kan man forutsi om driften og notproduktene er bærekraftig på sikt. Hvordan vil miljøsituasjonen under merden være om impregnering og drift fortsetter som i dag? Vil man få konsentrasjoner av kobber eller andre kjemikalier under anleggene som overskrider dagens miljøkrav? Og hva med de utslippskriteriene som kan komme?

Miljømodelleringen blir dermed en føre-var-rapport på fremtidens miljøavtrykk, og en sertifisering for hvilken driftsmodell og notbehandling som kan tåles uten at det går utover miljøet rundt og under merden.

– Det å kunne forutse miljøproblemer som kan oppstå i fremtiden er en stor fordel. Om man blir nødt til å sette i gang tiltak for å rydde opp i ettertid, kan det fort bli veldig dyrt. Når man kjenner miljøavtrykket i forkant, har man muligheter til å ta gode valg - innenfor den tåleevnen miljøet har akkurat på denne lokaliteten, sier Olivia Khapai.

Utsett av nøter som er trygge for nærmiljøet, beregnet med avanserte modelleringsverktøy og bekreftet med hundrevis av vannprøver. Foto: Steen-Hansen

Valgte miljøteknologi

Olivia Khapai har bodd omtrent halve livet i Norge. Som 13-åring flyttet hun med sin mor fra Phayao i Thailand til Lindås nord for Bergen. Der begynte hun rett på Lindås ungdomsskule, uten å kunne et ord norsk.

– Det var en ganske stor overgang. Det er vanskelig å komme inn i samfunnet og kommunisere med venner når du ikke kan språket. Og jeg kunne heller ikke så mye engelsk fra før. Det gikk en del på tegnspråk i begynnelsen.

Mens de andre elevene hadde valgfag i fransk og spansk, lærte Olivia norsk av fransklæreren.

– Utlendinger som flyttet hit siden fikk et obligatorisk språkkurs når de kom, men jeg tok en snarvei, smiler hun. – Men det gikk bra. Hun var en veldig god lærer.

Etter ungdomsskolen tok Olivia videregående på Austrheim, før kjemistudier på det som nå heter Høgskulen på Vestlandet.

– Jeg hadde gjort det ganske godt i kjemi. Dessuten var oljebransjen populær da jeg gikk på videregående, med Mongstad like i nærheten. Det var en trygg utdanning som ga faste jobber.

Men på de to første årene endret mye seg.

– Det kom en nedgang i oljebransjen mens jeg studerte, og det ble vanskeligere å få jobb. Før det tredje året kunne vi velge mellom to ulike fordypningsområder – prosesskjemi, mer rettet mot oljenæringen - og miljøteknologi, med fokus på forskning, analyse og utvikling av miljøvennlig teknologi. Så da valgte jeg det siste.

Dermed ble det jobb på Mongstad, men ikke i oljebransjen. I stedet fikk hun et engasjement som driftsoperatør på CO2 Bio. Her drev NORCE og Universitetet i Bergen et forskningsprosjekt på produksjon av mikroalger til bruk i fiskefôr.

– Vi fikk ganske gode resultater på forskningsprosjektet. Men problemet er å oppskalere produksjonen og gjøre det lønnsomt. Det er vanskelig å bygge og drifte fabrikkene her i Norge. Det blir altfor dyrt.

Meningsfull jobb

Tidlig i 2020 startet hun i Steen-Hansen.

– Jeg hadde lyst til å fortsette med laboratoriearbeid. Samtidig har Steen-Hansen klare mål for miljø og bærekraft, og jeg liker at selskapet har et så sterkt fokus på kvalitetsforbedring og produktutvikling, sier hun.

Ved siden av arbeidet med modelleringer og miljødokumentasjon, jobber Olivia som laboratorietekniker.

– Jeg blander reseptene i laben, før de prøves ut videre. Det er en lang prosess, fra vi tester nye produkter på laben, dernest i småskalaforsøk i sjø, til vi kan prøve dem ut på en hel merd.

Jobben med å utvikle enda bedre og mer miljøvennlige produkter er noe Olivia finner motiverende.

– I begynnelsen kunne jeg for lite om problemstillingene rundt kobber og miljøkonsekvensene av bruken. Men etter hvert som jeg har fått mer kunnskap, har jeg skjønt hvor viktig den jobben vi gjør er. At vi utvikler produkter som er effektive, men trygge for miljøet, for fisken og for de som skal bruke produktene våre, sier hun.

– Det er kanskje noen som syns at jobben vår er kjedelig fordi vi gjør de samme tingene om og om igjen. Men en liten endring gir ganske mye mening, både for oss som jobber med dette og for de som skal bruke produktet etterpå. Og når noe går galt underveis så lærer vi alltid noe nytt.

– Jeg syns den prosessen er veldig utfordrende og spennende. Og når vi har fått det til, når vi har laget et godt produkt, er det en veldig god følelse.

Bærekraftig notbehandling

Om produktet er aldri så godt, må også bruken og påføringen av det være riktig for at det skal fungere optimalt. Steen-Hansen etablerte for noen år siden NetCare for å kvalitetssikre notbehandlingen som gjøres.

Miljødokumentasjonen med MAMPEC er en del av NetCare-ordningen. Når modelleringen viser at notbehandlingen er innenfor lokalitetens tåleevne, munner den også ut i et sertifikat som dokumenterer at behandlingen er miljøvennlig, i to år etter at sertifikatet er utstedt.

Med avansert modellering av drift og lokale forhold på oppdrettslokaliteten kan man beregne om miljøbelastningen vil være trygg for fremtiden.

Men hva om modelleringen viser at miljørisikoen er for stor?

– Dersom dokumentasjonen viser at notbehandlingen kan skade miljøet i fremtiden, da kan det være en god grunn for å å gå over til helt kobberfrie løsninger, sier Olivia Khapai.

Hun håper på at hele havbruksnæringen går i en enda mer bærekraftig retning.

– I følge FN må vi øke verdens matproduksjon med 60 prosent de neste årene. For å få det til må mer av produksjonen skje i havet. Men det forutsetter at produksjonen er bærekraftig, understreker hun.

– Det er viktig at vekst og utvikling skjer innenfor naturens tålegrense, og vi må jobbe videre for at produkter og tjenester skal gi enda mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn det de gjør i dag, avslutter Olivia Khapai.

Dette er MAMPEC

MAMPEC (Marine antifoulant model to predict environmental concentrations) ble først utviklet for å modellere miljøkonsekvenser av bunnsmøring på skip, men er siden videreutviklet for havbruk.

Modellen sammenligner beregnet miljøkonsentrasjon av kjemikalier (PEC) med toleransegrensen for nærmiljøet på lokaliteten (PNEC).

Dersom PEC er mindre enn PNEC, altså at belastningen på miljøet er mindre enn tåleevnen, er miljøavtrykket akseptabelt.

Dersom PEC er større enn PNEC, er avtrykket uakseptabelt, og man må vurdere å bytte til et annet driftsregime eller impregneringsprodukt.

MAMPEC er i samsvar med EU-godkjente metoder for å modellere miljøvurdering, og i tråd med det Europeiske kjemikalieregisteret. Parameterne som er brukt i MAMPEC-modellen er basert på data innhentet fra 232 norske oppdrettsanlegg.