Skrevet av Morten Midtbø, gründer av Akvareforma. Midtbø er cand.scient. i maringeologi/geofysikk fra UiB/UiT. Høyere utdannelse innen akvakultur fra Fiskerihøgskolen i Tromsø og yrkesutdannelse fra bl.a. Austevoll, samt praktisk erfaring fra oppdrettsnæringen.
I et historisk perspektiv har mennesket ikke mye å skryte av når det gjelder langsiktig planlegging for å ta vare på livsgrunnlag og miljøet vårt. Kanskje er vi blitt så vant til å forsyne oss av omgivelsene, at vi tror det er grenseløst?
Det er i hvert fall disse tankene som kommer opp etter å ha fulgt streamingen fra Havforskningsinstituttet nå nylig, der «Risikorapporten for norsk fiskeoppdrett 2024» ble presentert. Det var mange gode presentasjoner av dyktige folk, men jeg satt likevel med et inntrykk av at det er en rapport som stort sett dreier seg om avbøtende tiltak, altså bare fikse på problemer, men skyve på de strukturelle hovedutfordringene.
Det er min påstand at den teknologiske utviklingen har siden starten gått på næringens premisser, og i alle retninger, ref. automatisk fôring, større lokaliteter, fôrflåter m.m. og ikke på miljøets.
Fortsatt er det ikke på plass fra myndighetene utslippskrav til drift, hvilket prosessindustrien har vært igjennom i flere tiår med stor suksess.
Dagens produksjonsregime er ikke innenfor økologiske rammer, og vil ikke kunne vedvare til tross for at næringen i dag tjener mye penger.
Det er et tankekors som gir grunn til bekymring, når oppdrettsnæringen blir framhevet til å være vår neste og store inntektskilde når oljeeventyret tar slutt.
Naturens potensial
Vi må høste av naturens potensial og ikke av overskuddet som i dag. Helt urealistisk vil mange kritikere si, men den eneste farbare veien på sikt. Det er kun dette som forsvarer matvaresikkerhet og trygghet for de mange lokale arbeidsplassene. Det er en realitet at med en økende verdensbefolkning og en pågående klima- og miljøkrise, vil dette gi rammene for all næringsvirksomhet på kysten og i landet.
Status: I dag har norske myndigheter i realiteten gjort det nærmest umulig for små aktører å kunne utvikle et konsept for sunn matproduksjon som svarer på utfordringene vi som samfunn står overfor uten å ta hele investeringen selv.
Motviljen er stor blant de store aktørene til å forandre dagens forretningsmodell, som er økonomisk svært lønnsomt. Men den presser naturens tåleevne.
Fôret står i dag for over 80 % av klimautslippene til næringen, den klart viktigste parameteren. Likevel gjentas til stadighet fra aktører i næringen at på dette området må det tas grep, uten at det fremkommer troverdige løsninger av betydning. Resultatet er at i dag er proteinproduksjon langt unna bærekraftig.
Det offentlige virkemiddelapparatet (lineær økonomisk) er heller ikke satt sammen slik at man tar hensyn til fullsirkulære konsept. Det virker derfor å være liten vilje til å investere i nye konsept uten at det ligger en gulrot i bunn.
Løsningen: Nå er det ikke mitt ønske å diskutere alle utfordringene som næringen har, (det var jeg så vidt innom i dette innlegget), men å peke på retningen videre. Å drive for eksempel bærekraftig lakseproduksjon betyr at vi fremskaffer lokalt råstoff som kan inngå i en fôrproduksjon der vi kun bruker overskuddet til den naturlige, lokale produksjonen.
Som gründer i et foretak, som vi mener gir et svar på utfordringen næringen har, vil vi så sant vi har det finansielle på plass, gå systematisk til verks etter denne oppskriften, etter prinsippet SOL inn – LAKS/FISK ut. Fotosyntesen er rammen, og der man høster og dyrker lavtrofisk, og til slutt ender opp med et fullverdig marint råstoff som laksen/fisken kan fôres med.
Det er først da vi kan drive oppdrett etter sirkulære og regenerative prinsipper. Det er dette som er klima – og næringssaltnøytralt, som kan hjelpe næringen til å utvikle seg i en miljømessig retning, og som på sikt vil skape vekst innenfor økologiske rammer. Alternativet er dystert og beskrevet tidligere.
Dette må nå norske myndigheter gjøre
- Tildele konsesjoner til å drive oppdrett av fisk og lavtrofiske organismer gjennom en miljøteknologiordning basert på karakterer som premierer ønsket adferd, og som gir lav score på uønsket adferd (lus, rømming, høy dødelighet, utslipp osv. …)
- Tilrettelegge for samordning gjennom bruk av blant annet marine næringsparker. Det vil i tillegg gi gode synergieffekter til annen næringsvirksomhet.
- Premiere oppdrettere som går over til lukket teknologi, helst flytende i sjø, men unntak finnes på tidligere nedbygget egnet areal. Ordningen kan for eksempel være å kunne veksle inn en konsesjon åpen i sjø – 780 Maksimalt tillatt biomasse (MTB) til 2 lukkede merder med økt produksjonsvolum som f.eks. 1000 MTB. Her bør produksjonsområdene i rød sone på Vestlandet ha størst prioritet.
- Legge til rette for aktører gjennom risikoavlastning som produserer lavtrofisk akvatisk biomasse og etter regenerative prinsipper (Å regenerere betyr å gjendanne noe som er skadet).
- Vektlegge miljømessig bærekraft på lik linje med sosial- og økonomisk bærekraft.
- Styre etter en tidsramme på 10–12 år der hele næringen er lukket, sirkulær og selvforsynt med lokalt produsert fôrråstoff.
Sannheten er som en kork. Den flyter alltid opp, og det betyr at når vi driver på en måte som ikke tar hensyn til omgivelsene, slår naturen tilbake. Ved å drive etter sirkulære og regenerative prinsipper vil oppdrettsnæringen ha et evighetsperspektiv. Hvis myndighetene slipper aktører til som er villig til å drive etter slike prinsipper, kommer løsningene raskt på plass, som vil skape mange nye framtidsrettede arbeidsplasser langs kysten og inne i fjordene. Det haster med å komme i gang.
