Mulig Haram bør se på egen strategi i egen organisasjon for å fremme «litt sjark i solnedgang»

Informasjonssjef Øyvind André Haram i Sjømat Norge har latt seg frustrere over all bonderomantikken på fjernsyn. I et innlegg spør han om bøndene har monopol på romantikk. «Kvifor ikkje litt sjark i solnedgang? Det gode liv på kaia? Finst det ikkje lakseromantikk?», spør han retorisk, og viser til de mange titusen som har sitt daglig virke i det vi ofte kaller «blå sektor».

Haram gir for så vidt mye av svaret selv. Spørsmålene han retorisk stiller viser at han mener sjømatnæringa har vært for dårlig til å selge seg. Han peker også på forhold som gjør det lett for de toneangivende medieaktørene å snu seg mot grønne enger framfor blått hav: «Ufatteleg nok har vi og skapt debatt, ja til tider krig, mellom dei som oppdretter fisk og dei som fisker villfisk. Er det rart tv-selskapene helst ønskjer fred og romantikk på ein bondegård? Vi får oppslag for å fylle skattelistene og fisk som er død i merdene».

Har ikke kommet av seg selv

For en som har jobbet i og nær sjømatnæringa i flere tiår, og som vokste opp nord for polarsirkelen med en far som var fisker og fiskeindustriarbeider, er det lett å forstå frustrasjonen – men enda lettere å skjønne hvorfor vi har havnet utenfor søkelyset hos dem som lager reality-tv basert på følelser og nostalgi.

Haram peker på at bøndene og landbruksnæringa har vært flinke til å plassere seg selv i søkelyset. Det har han helt rett i. Utviklingen han frustreres over, har ikke kommet av seg selv. Gjennom minst like mange tiår som jeg har jobbet nær sjømatnæringa, har jeg observert hvordan landbruket har jobbet målrettet med å bygge eget image. Som deltidsbonde med sau i fjøs og på jorder har dette gledet meg – og gjort meg stolt.

Kyllingnæringa fekk kjeft – no vil dei hjelpa oppdrettarane

Les mer

Landbruket startet sin omdømmebygging for flere tiår siden. Utgangspunktet var godt – de aller fleste nordmenn hadde et positivt inntrykk av den viktigste bygdenæringen. Som en kjent urban professor uttalte for over 40 år siden: «Vi er alle bønder». Med det mente han å si at et overveldende flertall av alle nordmenn ville finne bønder eller småbrukere dersom de gikk et par generasjoner tilbake i egen familie. De som bodde i byene var «egentlig» fra Helgeland, Innherred og Toten.

Står fjellstøtt i befolkningen

Situasjonen er nok ikke den samme i dag. Årene har gått og mange må skrolle mer enn et par generasjoner tilbake for å finne slektninger opptatt med fjøsstell, og dessuten har vi fått en stor innvandrerbefolkning som sikkert selv har mange bønder i forgangne slektsledd, men som ikke knytter denne historien til norske distrikter og bygder. Likevel viser årlige undersøkelser at landbruket står fjellstøtt i befolkningen, gjentakende debatter om subsidier og jordbruksoppgjør til tross. Hva ligger bak?

Jeg tror landbruket tidlig innså hvilke utfordringer samfunnsutviklingen ville bringe med seg, og startet et langsiktig arbeid for å møte det man ante lå foran. Hvor mange hundre millioner man har brukt på omdømmearbeid i ulike sammenhenger, aner jeg ikke, men summen er utvilsomt enorm. Arbeidet spenner over alt fra egen dagsavis (eid av næringen), et hav av tidsskrifter og nettsider – men først og fremst målrettet salgsarbeid og langsiktig nettverksbygging.

Jeg savner at man i debatten om havbruksnæringen ser hele bildet

Les mer

«Varen» man har solgt og fortsatt selger, er hverken innsiden av fjøs eller slakterier – men lykkelige kyr og sauer på beite i fantastisk natur. Et glansbilde, rett og slett. Som alle skjønner kun viser en flik av virkeligheten. Likevel går budskapet inn – fordi historien som formidles viser hva folk flest liker å se, og fordi dette korresponderer med den enkeltes romantiske forestillinger om bygdene.

Alt i vår historie vitner om at vi var og er en havnasjon

Fiskerinæringen og havbruksnæringen har aldri satset tilsvarende. Og – som Haram påpeker – har man til alt overmål slitt med interne konflikter. Da bygger man snarere opp under negative stereotyper enn det motsatte. Landbruket har imidlertid minst like sterke og gamle konflikter internt som vi finner i de blå næringene. Dette er årsaken til at vi har to landbruksorganisasjoner, som ofte er uenig om så å si alt det er mulig å være uenig om. Men i møte med omverdenen har man klart å stå samlet. Kampene tar man på kammerset.

Sjømat Norge: – Vi er einige i at openheit er bra

Les mer

Kysten er det norskeste av det norske. Nyere forskning viser at vi bygde båter og samhandlet med omverdenen lenge før vikingtiden. Vi var de første europeere som oppdaget Amerika, vi satte spor i hele Europa og i middelhavslandene. Var elvene dype nok seilte langskipene på dem. En norsk korsfarerkonge som seilte til «Det hellige land» med 6000 norske soldater fordelt på over 100 båter i 1108, har en gate oppkalt etter seg i en tusen år gammel kystby i dagens Israel. Det er funnet romerske soldater begravd i Nord-Norge – hjemvendt etter endt tjeneste som leiesoldater fryktelig langt hjemmefra. Det er umulig å skjønne noe av dette uten at man erkjenner at det var sjøen som brakte folk sammen. Som skapte historien om Norge. Alt i vår historie vitner om at vi var og er en havnasjon. Det er derfor like riktig å si at nordmenn blir født med en skipskjøl under føttene, som at vi blir født med skiene fastspent.

Betydningen kysten har

Man mangler med andre ord ikke tema å løfte fram. Som lar seg selge – og som VIL selge, hvis man satser. Men da må man strekke over seg en høyere himmel enn egen næringsinteresse rekker. Det er ikke merder og lakseslakterier som selger og skaper tilknytning, slik heller ikke griseslakterier eller kyllingfjøs gjør. Men kysten i seg selv. Betydningen kysten har for dagens Norge. Og den betydning næringslivet har for en fortsatt levende kyst.

Er du stolt?

Les mer

Skal man løfte omdømmet til kystnæringene må de som sitter på kapital være villig til å ta en lederrolle. Det var hva landbruksorganisasjonene fikk grønt lys til å gjøre fra starten av 1980-tallet og framover. Der ble grunnlaget for «Farmen» og «Jakten på kjærligheten» lagt. Landbruket har lykkes fordi man har satset blytungt og målrettet over mange tiår. Man har oppsøkt løvens hule, og gjort seg til venns med løven. Det skal bøndene og deres organisasjoner ha ros for.

De som ikke har våget tilsvarende, kan ikke skylde på de som satset – for at historien er blitt en annen enn man ønsket. Man må heller lære – og våge selv. Mulig Haram bør se på egen strategi i egen organisasjon for å fremme « litt sjark i solnedgang»