Skrevet av jurist Arnt Ronny Jakobsen og doktorgradsstipendiat ved UiO, Annichen Kongsvik Sæteren.
All oppdrett av fisk krever tillatelse, også oppdrett av laks og ørret på land. Nylig har Nærings- og fiskeridepartementet avgjort at det planlagte gjennomstrømningsanlegget til Losna Seafood AS på lokalitet Djupvika i Solund kommune ikke kan tildeles tillatelse til oppdrett på land fordi anlegget har for nær tilknytning til sjøen. Dette mener vi er galt.
Tillatelse til oppdrett i sjø er antallsbegrenset og det kreves betydelige beløp i vederlag for tildeling av slik tillatelse. Tillatelse til oppdrett på land tildeles vederlagsfritt. I stedet er byggekostnadene høyere for akvakulturanlegg på land enn de er i sjø. Dersom det i tillegg til byggekostnadene må betales vederlag for tillatelsen vil akvakultur av matfisk på land trolig ikke være konkurransedyktig.
Det er derfor avgjørende for oppstart av landbasert oppdrett at det tildeles vederlagsfrie tillatelser. Landbasert oppdrett er en ønsket utvikling, egnet til å løse flere av næringens problemer. Det gjør at rommet for konsepter som kan tildeles vederlagsfri tillatelse bør være stort.
Gjennomstrømningsanlegg slik som det Losna Seafood AS og andre aktører planlegger, kan drifte energi- og kostnadseffektivt ved bruk av gjennomstrømning av sjøvann i stedet for resirkulering av vann. Gjennomstrømmingsteknologien gjør det nødvendig å etablere anleggene med nær tilknytning til sjøen. I medhold av laksetildelingsforskriften § 28d kan det tildeles tillatelse til akvakultur «på land». Da oppstår spørsmålet hvor grensen mellom oppdrett «på land» og «i sjø» skal trekkes.
Vilkåret «på land» i laksetildelingsforskriften § 28d må forstås ut fra en naturlig språklig forståelse. I ordboken er «land» definert som et område av jordoverflaten som ikke er dekket av vann og «sjø» er definert som en del av det sammenhengende saltvannsområdet på jorden. Etter dette kan et anlegg som ligger på en del av jordoverflaten som ikke er dekket av sjøvann anses å være «på land».
Retningslinjen fra Nærings- og fiskeridepartementet fra 2019
For å avklare grensedragningen mellom tillatelse i sjø og på land utga Nærings- og fiskeridepartementet en retningslinje i 2019. Etter retningslinjen må det foretas en «konkret vurdering i det enkelte tilfelle», for å avgjøre om akvakulturanlegget er «på land» eller «i sjø».
I retningslinjen fra 2019 og i avgjørelser truffet av Fiskeridirektoretat og Nærings- og fiskeridepartementet har det blitt lagt betydelig vekt på om anleggets laveste nivå ligger under eller over høyeste astronomiske tidevann. Hvorfor anleggets plassering i forhold til høyeste astronomiske tidevann er av betydning er imidlertid uklart.
Når anlegget må heves medfører det større løftehøyde og økt energibruk. Det er ugunstig å oppstille vilkår som medfører økt energibruk. Økt løftehøyde medfører også økte kostnader i produksjonen. Høyeste astronomiske tidevann som vurderingsmoment motvirker hensynet til lønnsomhet og konkurransekraft.
Bærekraft er et sentralt hensyn ved reguleringen av havbruksnæringen. I akvakulturloven § 1 heter det at loven skal fremme lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. Myndighetenes bruk av høyeste astronomiske tidevann ved vurdering av om akvakulturanlegg ligger «på land» eller «i sjø» kan forstås å stå i motstrid til lovens formål. Anleggets plassering i forhold til høyeste astronomiske tidevann bør derfor ikke avgjøre om det kan tildeles tillatelse til oppdrett på land.
Eiendomsgrensen eller kystkonturene som grense mellom sjø og land
En av begrunnelsene for å åpne for en egen vederlagsfri tillatelse til oppdrett på land var at akvakulturanlegg som ligger «på land» ikke fortrenger allmenningen i sjø. Allmenningen i sjø avgrenses mot den private eiendomsretten og grunneieres tilhørende strandrett.
Det har vært argumentert for at anlegg som ligger innenfor grensen av privat eiendom må anses å ligge «på land» i forhold til laksetildelingsforskriften § 28d. Eiendomsretten strekker seg et stykke ut i sjø, og suppleres også av strandretten. En slik grensedragning vil derfor i noen tilfeller kunne strekke ordlyden «på land» for langt.
Et uklart tilfelle oppstår når et oppdrettsanlegg plasseres på et område som er utfylt i sjø. I den grad anlegget plasseres på utfylt område i sjø, fortrenger det allmennhetens bruk. Da aktiviseres hensynet for å ta betalt for en akvakulturtillatelse; at produksjonen fortrenger allmennhetens bruk av sjøen.
I retningslinjen fra 2019 er det nevnt at Kystverket benytter kystkonturene som grense mellom land og sjø. Kystkonturene fastsettes ved gjennomsnittlig middels høyvann i et område over en lengre periode. I flere saker har fylkeskommunen vurdert at et anlegg ligger på land fordi det ligger innenfor kystkonturene – det var også tilfelle i saken til Losna Seafood AS. Et akvakulturanlegg innenfor kystkonturene vil språklig sett være «på land».
Kystkonturene kan benyttes til å oppstille en konkret grense som gjør søknadsprosessen forutsigbar både for søker og tildelingsmyndigheter. Et akvakulturanlegg som ligger på land i forhold til kystkonturene kan ikke anses å være til fortrengsel for allmennhetens bruk av sjø. I tillegg samsvarer grensedragningen med en naturlig språklig forståelse av ordlyden.
Dersom kystkonturene er det avgjørende vurderingsmomentet kan anlegget plasseres med laveste nivå under høyeste astronomiske tidevann, for å oppnå best mulig energi- og kostnadseffektivitet og miljøgevinster. Det er derfor gode grunner for at et akvakulturanlegg som ligger innenfor grensen av kystkonturene bør tildeles vederlagsfri tillatelse til oppdrett «på land» i medhold av laksetildelingsforskriften § 28d.
