Denne kronikken er skrevet av Bård Misund, førsteamanuensis, og Ragnar Tveterås, professor, begge på Handelshøyskolen ved Universitet i Stavanger.
Regjeringen annonserte i en pressemelding sist helg at Finansdepartementet utreder grunnrentebeskatning i havbruksnæringen, en skatt på overskudd med mulige fradrag for investeringer i driftsmidler og tillatelser.
Spørsmålet er om laksenæringen bør stålsette seg for en betydelig økning i skattene i fremtiden. Og er det forsvarlig?
Det meste av næringslivet i Norge skattlegges kun med bedriftsskatt på 23 prosent pluss noen indirekte skatter. Nå vurderes altså en skattemodell for havbruk som ligner mer på sektorer som petroleum og vannkraft, med henholdsvis 78 prosent og 58,7 prosent skatt på overskudd.
Regjeringens utredning kan delvis betraktes som et svar på at SV har foreslått økt beskatning av havbruk. Næringen har hatt en høy lønnsomhet de siste fem årene. Driftsmarginer opp mot 50 prosent i noen selskaper gjør at enkelte politikere ser på denne næringen som et attraktivt skatteobjekt.
To argumenter er blitt fremhevet som grunner for å øke skatten, og begge er omdiskuterte. Det første er at oppdrettsnæringen forurenser miljøet og bør betale for det. Det andre er at oppdretterne bruker allmenningen, og at denne gir opphav til en ressursrente eller grunnrente. Vi har et prosjekt finansiert av Forskningsrådet som skal gi oss bedre kunnskap på dette.
Det er allerede innført økt beskatning av næringen. I den siste konsesjonsrunden betalte oppdretterne 90 til120 millioner kroner per oppdrettstillatelse til myndighetene, altså godt over 100 kroner per kilo laks de har lov til å ha i merdene. På toppen av dette foreslo altså SV en produksjonsavgift per kilo produsert fisk som skulle være helt uavhengig av markedspris og produksjonskostnader.
SVs forslag gir stabile inntekter til kommunene, men velter den økonomiske risikoen over på oppdretterne. Lakseprisen har høyere prisvolatilitet enn råolje. Samtidig gjør sykdommer og biologiske sjokk at kostnadene i oppdrett kan endre seg betydelig.
En stor ulempe med den type skatt SV foreslår er et det kan virke vridende på investeringsbeslutningen. Regjeringen beveger seg mer i retning av en nøytral skatt, slik at en investering som er lønnsom før skatt også er det etter skatt.
Nøytral skatt har vært veldig viktig for utviklingen på norsk sokkel. Petroleumsutvinning er kjennetegnet ved høy risiko og store investeringer. Med en nøytral særskatt betaler oljeselskapene 78 prosent skatt av overskuddet. Men siden kostnader forbundet med investeringer i innovasjoner, leting og utbygging kan trekkes av fra skatten, betyr dette at staten har vært med å finansiert dyre og risikable prosjekter på norsk sokkel.
Norsk sokkel er kjennetegnet ved høye kostnader, og det er tvilsomt at utenlandske selskaper hadde satset like mye på norsk sokkel uten dette skatteregimet.
En kan altså trekke noe lærdom fra utviklingen av norsk petroleumssektor, som har finansiert mye av den formidable velstandsutviklingen vår. Oppdrettsnæringen står også overfor store investeringer som skal finansiere fremtidens velferd. Stadig strengere miljøkrav tvinger utviklingen i retning av mer miljøvennlig produksjonsmetoder. Og det er mye spennende teknologi utvikling på gang. Men dette koster.
Investeringer på mange titalls milliarder kroner er nødvendige i de neste årene for å vokse bærekraftig. Politikernes erklærte mål om å øke lakseproduksjon bærekraftig til et nivå på fem millioner tonn må understøttes av et skattesystem som faktisk gjør dette lønnsomt.
Et feil utformet skatteregime og høyt skattenivå kan også drive produksjonskostnadene opp på et nivå som gjør både sjøbasert og landbasert oppdrett i andre land lønnsomt. Det er mange ubenyttede sjøarealer som er egnet for lakseoppdrett i andre land. Og Norge har langt færre konkurransefortrinn på landbasert oppdrett.
Oppdrett på land kan like godt foregå nærmere de markedene som tar over 90 prosent av norsk laks. Og det er det som er i ferd med å skje i dag. Store summer blir nå pumpet inn i landbasert oppdrett i USA, Danmark og andre steder. Man skal tenke seg godt om hvor smertegrensene går. For mange kystsamfunn med få alternativer kan en altfor høy skatt kvele lokal sysselsetting og verdiskaping.
Nå ønsker politikere at velsmakende og sunn laks skal fylle både magesekker og skattekasser. Spørsmålet som de bør stille seg er om en er meste tjent med en stor andel av en liten verdiskapingskake, eller en mindre andel av en langt større kake. Dette er en vanskelig balansegang, men et nytt skattesystem bør designes slik at det fremmer vekst i næringen, ikke dreper den.
