- Vi ser en økende interesse for dyrking av alger i Norge, blant annet ved folk som tar kontakt med oss. Noen lurer på å starte opp med dyrking av alger, og har spørsmål om hvordan de kan komme i gang, sier seniorforsker Jorunn Skjermo ved Sintef Ocean til Tekfisk.
Tilbake i 2014 var det kun 54 tillatelser til å dyrke alger i Norge, og disse var fordelt på Sør-Trøndelag (3), Nord-Trøndelag (7), Sogn og Fjordane (11) og Hordaland (33).
Siden den gang har det skjedd en rivende utvikling med hensyn til tildeling av nye tillatelser, og ved utgangen av 2017 var det tildelt 309 tillatelser, fordelt på adskillig flere fylker. Tillatelsene er fordelt på Troms (1), Nordland (123), Trøndelag (19), Møre og Romsdal (3), Sogn og Fjordane (47), Hordaland (106), Rogaland (1) og Vest-Agder (9).
Oversikten hos Fiskeridirektoratet viser at de vanligste artene som dyrkes er sukkertare, fingertare, butare og søl.
I 2014 var det 54 tillatelser til dyrking av alger i Norge. I 2015 steg dette til 164 tillatelser, og videre til 242 tillatelser i 2016. I 2017 hadde dette steget til 309 tillatelser.
- Når det gjelder de som søker om tillatelser, så er det ingen ting som tyder på at de kun er ute etter å sikre seg tillatelsene. Ved utforming av søknadene må en riktignok oppgi antall arter en vil søke om tillatelse for. Det er likevel usannsynlig at en vil klare å dyrke alle artene det søkes om, da det inntil videre mangler dyrkingsmetodikk for mange av dem. Men for søkerne er det slik at kostnaden er den samme om det søkes om å få dyrke 1 eller 40 arter. Søkerne velger derfor å ta med flere arter i søknaden fremfor å senere måtte levere flere søknader, forklarer Skjermo.
Sukkertare og butare
Selv om det var 309 tillatelser til dyrking av alger ved utgangen av 2017, er det altså mye som tyder på at det reelle antall tillatelser som er tatt i bruk er langt lavere.
Tall fra Fiskeridirektoratet for årene 2015 og 2016 gir kanskje et tydeligere bilde.
I 2015 var det 10 selskaper som drev dyrking av alger, og samlet hadde 106 tillatelser i drift. I 2016 hadde dette steget til 15 selskaper med 133 tillatelser i drift.
- Foreløpig er det artene sukkertare og butare en klarer å dyrke i sjø, opplyser Skjermo.
Tallene fra Fiskeridirektoratet viser at det ved utgangen av 2017 var tildelt 55 tillatelser til sukkertare og 52 tillatelser til butare.
Skjermo sier at også rødalgen søl er veldig interessant, siden denne har høy verdi og er ettertraktet.
Les også: Sukkertare, en ny norsk oppdrettsart
Det var 42 tillatelser til dyrking av søl ved utgangen av 2017.
Den fjerde arten som er spesifisert med antall tillatelser hos Fiskeridirektoratet ved utgangen av 2017, er fingertare. Skjermo opplyser at det så vidt er gjort dyrkingsforsøk på denne arten i Norge, men hun tror det er en art som vil komme etter hvert.
Når det gjelder tare som dyrkes i Norge, så går den i all hovedsak til mat. Kun en liten del går til fôr.
Flest små aktører
- Hvilke aktører er det som er aktive innen dyrking av alger i Norge?
- Det er i all hovedsak små gründerfirma, gjerne med 1-2 ansatte, men det er også et par større. Selskapet Seaweed Energy Solutions har sju ansatte og i tillegg har Lerøy Seafood Group og Bellona, gjennom selskapet Ocean Forrest, også dyrking av alger.
- Hvilken bakgrunn har aktørene som starter opp?
- En bør ha kompetanse innen biologi. Det er flere prosesser innen dyrking av alger som krever at en kjenner biologien. Alle som starter opp har imidlertid ikke denne bakgrunnen, men utvider gjerne kompetansen etter hvert, sier Skjermo.
Sintef er en støttespiller for aktørene innen dyrking av alger. Her finnes kompetanse om både dyrking og prosessering av alger, og Sintef bidrar gjerne også i oppstartsfasen ved slike prosjekter.
Skjermo opplyser at flere aktører som nå ønsker å starte opp har bakgrunn fra oljenæringen, og ser på algedyrking som nye og interessante arbeidsplasser.
- De er kjent med havet og jobbing ute, samtidig som det nok også har en sammenheng med frafallet av arbeidsplasser i oljenæringen. De har gjerne også en tilknytning til kysten fra før.
Samme prosesser som hos laks
Prosessene innen dyrking av alger er ikke så ulike det en er kjent med fra lakseoppdrettsnæringen mener Skjermo.
- En har en landbasert fase, som er den mest kompliserte delen av produksjonen, der det dyrkes kimplanter. For å kunne sette disse i sjøen, så dyrkes de på tau. Fra en sår dem, til de kan settes ut, tar det rundt en og en halv måned. Om en skal dyrke dem, så må det hentes inn stamplanter, noe som helst skjer om høsten for sukkertare og på våren for butare. Hvis de ikke allerede har sporer kan de stimuleres med lys slik at de produserer sporer, forklarer hun.
Tauene med kimplanter settes ut i sjøen om høsten, i perioden august til november. Noen setter også ut om vinteren. Høstingen skjer typisk i perioden april til juni. Kan plantene stå 8-9 måneder, så får en mest biomasse igjen.
- Innhøstingstidspunktet avhenger også av hva en skal bruke algene til. Skal de brukes til mat og skal se fin ut så høstes de gjerne tidlig. Skal de gjøres om til pulver eller ingredienser, så kan plantene stå lenger. Kvaliteten er da god nok om en høster i mai/juni. En ser også at jo lenger nord en dyrker, dess lenger står plantene, forklarer Skjermo.
Det som kan være begrensende for hvor lenge plantene står i sjøen er begroingsorganismer, dyr og planter.
- For eksempel mosdyr slår seg ned på plantene og skaper kolonier. Det vil en helst ikke ha når en skal høste dem. En sjekker plantene underveis ved å løfte dem opp og se på dem. I starten kan slik begroing eller dyr være mest et kosmetisk problem, men etter hvert kan de ødelegge vevet i plantene, og kan lett føre til at plantene brekker når en høster dem. Påvekst-alger er også et problem. Av andre dyr, så ser en at for eksempel rognkjeksyngel liker å gjemme seg i plantene.
Når taren er høstet, så er det hovedsakelig to metoder som benyttes for videre behandling, enten blir de tørket eller fryst.
- I tillegg er syrekonservering en interessant metode. Taren har en kort holdbarhet når den er fersk. Mye av taren blir eksportert, og det er et viktig marked i utlandet. Der er det mer fokus på bruk av tare enn i Norge. Skal den omsettes her til lands, så må det være en næringsmiddelindustri som etterspør tare. Det som omsettes i Norge går til restauranter, samt at det lages produkter som krydder, pasta eller brød og kjeks med tare som en ingrediens. Foreløpig er det imidlertid små kvantum som produseres, og det er foreløpig et nisjeprodukt, sier Skjermo.
Mange elementer
For de som ønsker å starte opp med dyrking av alger, er det en prosess en bør være gjennom før en starter opp, og en bør ha/søke kunnskap om flere områder.
- Noen som ønsker å starte opp gjør det fordi de synes dyrking er interessant. Vi gir dem gjerne råd om at de bør starte med et fokus på markedet. Hva ønsker de å selge, hvor mye vil de selge og til hvem. Ut fra det må en se om de har riktig kompetanse til å gå i gang, ved blant annet å se på hvilke krav som stilles til produksjonen, hvilke lover og regler som gjelder og hvilken finansiering de ser for seg. Når det er på plass, så må en finne ut hva en vil dyrke og hvor de vil dyrke. Å finne ut hvor en vil dyrke er et lite fag i seg selv, da det er viktig å velge de gode lokalitetene. Videre må en finne ut hvilket utstyr en vil bruke, om en skal utvikle det selv eller om en skal kjøpe inn ferdig utstyr. Noen har ideer til anlegg og trenger hjelp til utvikling. En må også tenke på dyrkingsstrategi. Skal en sette ut alt på en gang eller i flere omganger, sier Skjermo.
- Neste problemstilling er høstingen av taren. Hva skal en gjøre da?
- Nå er dette en flaskehals ved at plantene blir fort forringet. Det tar ikke mange timer. Så en må ha en tanke om hvor plantene skal prosesseres. Skal det skje om bord i båt eller skal den tas inn til et anlegg? Når det kommer til sluttproduktet, så må en ta stilling til om en skal ferdigstille det selv, eventuelt hvor langt i prosessen en skal gjøre noe selv. Deretter kommer spørsmålet om markedsføring, påpeker hun.
Ny verdikjede
- Utviklingen av algedyrking er kjempespennende, og det er mye flinke folk som er i gang. Det er snakk om en helt ny verdikjede og da er det naturlig nok mye å sette seg inn i. Vi har hatt en tare-industri i Norge lenge, men da har det vært snakk om høsting av stortare. Dyrking er imidlertid noe helt nytt, med andre arter, men selvfølgelig er det en fordel at en vet litt om tare som råstoff fra før.
Så langt er det ulike måter å tilnærme seg hvilket utstyr en skal bruke. Noen velger å utvikle dette selv, mens det også finnes utstyr en kan kjøpe.
- Når det gjelder produksjon i sjø, så er det en leverandør i Norge som selger utstyr til dette. For den landbaserte fasen med produksjon av kimplanter på line er det imidlertid ingen leverandører av spesifikt utstyr. Det finnes imidlertid et annet konsept enn å dyrke på tau. Det går an å dyrke sporer opp til kimplanter i boblekultur, på «flasker», før kimplentene limes på tauene. Dette er en teknologi som er utviklet i et EU-prosjekt og som nå kan kjøpes. Det er foreløpig ikke alle som behersker den og lykkes med å bruke den.De som skal dyrke alger må benytte genetisk materiale som finnes naturlig i det området en skal dyrke, om det skal skje ved å dyrke sporene på tau eller om en skal lime dem på. - Morplantene må komme fra området en skal dyrke algene, påpeker Skjermo.
Les også:
Dyrking av alger er en miljøvennlig måte å dyrke mat på. Algene tar til seg næring fra havet og trenger i utgangspunktet ingen gjødsling. Skjermo viser imidlertid til at algene kan få ekstra næringsstoffer om en dyrker algene nært oppdrettsanlegg, noe som har vist seg å være god næring.
- Er det kostbart å drive med dyrking av alger?
- Arbeidskraft er den største innsatsfaktoren. I den landbaserte produksjonen av kimplanter så er det arbeid i perioder, og ved sjø-produksjon så trengs det spesielt innsats ved utsett og høsting.
Kan være marked for leverandører
Hun tror det kan være et marked for leverandører til algedyrking, men det kommer litt an på hvordan næringen bygges opp.
- Vi vet ikke om hver enkelt aktør vil ha egen produksjon av kimplanter, eller om det blir noen få sentrale produsenter av dette. Det finnes mye utstyr i akvakulturnæringen, en del dyrkere har allerede kjøpt slik utstyr og satt sammen selv. Det jobbes med mekaniske og automatiserte løsninger for industriell skala både i Norge og andre steder i verden. Trolig vil næringen bli mer automatisert etter hvert. Det er en fordel at det er så mye kompetanse i havbruksnæringen, for det trengs en del teknologisk utvikling for å få produksjonen opp i industriskala. Når en klarer å dyrke store mengder, så trengs det maskiner til å håndtere dem, mener Skjermo.
- Hva med forskning og utvikling?
- Det må arbeides med produktutvikling og utvikling av bioraffineri. En må få frem produkter som er lønnsomme og finne ut hvordan man produserer forbindelser som har høy verdi. Bioraffineri, prosessering av biomassen for å få flere produkter ut av samme råstoff, er en kritisk faktor som det er mye forskning på. Det er litt av tankegangen bak dyrking av alger, at en skal bruke hele råstoffet og ikke produsere avfall. Det er flere forskningsprosjekter som fokuserer nettopp på det. Med utvikling av teknologiske løsninger for kostnadseffektiv dyrking, produktutvikling og bioraffineri vil prisen per kilo biomasse produsert gå ned og lønnsomheten øke.
- Hva vil være de viktigst markedene for produkter fra dyrking av alger?
- Det går en del til Danmark og Tyskland. Dessuten har Storbritannia og Irland lenge hatt en tradisjon for bruk av tang og tare i mat og kjemisk industri. De har imidlertid ikke lykkes like godt med dyrkingen som i Norge, der mange bedrifter nå har kommet i gang med dyrking av alger.
Fremdeles er Norge en liten aktør innen dyrking av alger, mens det på verdensbasis produseres rundt 30,5 millioner tonn årlig.
