Gjesteskribent arbeidsliv: Jørgen Wengaard

Hver uke skriver en av IntraFish sine seks gjesteskribenter en kommentar om temaer innen arbeidsliv. Denne uken er det Jørgen Wengaard som skriver. Han er konserntillitsvalgt i Mowi og representerer alle deres driftsteknikere på sjø, ferskvann, stamfisk og rensefisk i Norge.

I Norge har man lange og stolte tradisjoner for å drive med fiskeri. I over tusen år har det blitt eksportert fisk fra landet i nord og ut i den store verden. Ser man på oppdrettsnæringen, så er det en relativt ung næring. Faktisk startet man med oppdrett av laks langs norskekysten omtrent på samme tid som da man fant oljen på den norske kontinentalsokkelen for i overkant av 50 år siden.

Mens man til stadighet snakker om å avslutte oljenæringen, ser det fremdeles ut til at laksenæringen har en lysende fremtid. Det eksporteres sjømat verdt over 100 milliarder fra Norge hvert år. Men hva med lønningene, burde ikke de ansatte i havbruksnæringen være blant lønnslederne i det norske arbeidslivet?

Skaper store ringvirkninger

Bønder i Norge ønsket i sin tid å spe på lønnen sin på gården ved å ale opp laks, da jordbruk ikke var særlig lønnsomt den gang heller. Disse ble gjerne kalt «fiskarbonder». Det var på denne tiden ingen selvfølge at dette skulle bli en lønnsom affære. Svært få, om noen, hadde nok forestilt seg at det skulle vokse frem en næring som ville nå det nivået vi ser i dag. Kjeledressen er nå byttet ut med dress og det er plutselig blitt «fint» å jobbe med fisk.

Oppdrettsnæringen har tidvis blitt kritisert for å bidra med få arbeidsplasser i det norske arbeidslivet. Det man ofte glemmer å nevne er de enorme ringvirkningene næringen har. For hver ansatt i primærleddet havbruk, ansettes det nærmere fem fra annet næringsliv som jobber opp mot oppdrett. Totalt utgjorde dette i underkant av 40 000 årsverk i 2019, viser foreløpige tall fra Sintef.

Kjøpekraften til lakserøkterne står på stedet hvil

Produksjonen har bestandig hatt hovedfokus i oppdrettsnæringen, men etter hvert som markedet er blitt internasjonalt, har utbytte til aksjonærene blitt prioritert fremfor lønnsøkning til de ansatte. Mens lønnskostnader for de fleste bedrifter i de fleste bransjer utgjør en betydelig andel av de totale utgiftene, utgjør lønnskostnader ofte mindre enn 15 % for oppdrettsselskapene om man ser på årsregnskapene.

På samme tid som fortjenesten er blitt markant bedre, har lakserøkternes kjøpekraft stått på stedet hvil, mens topplederne i havbruk tjener best i landet. Verdiskapingen i havbruksnæringen er enorm. En lakserøkter skaper verdier for mange flere ganger sin egen årslønn sammenlignet med andre yrker. Rapporten fra Sintef viser at verdiskapingen per årsverk var nærmere fire millioner kroner i 2018 og 2019 innen akvakultur. Fiske og fangst var nærmest med 1.5 millioner kroner.

Det må tilrettelegges for videre vekst

Oppdrettsnæringen har de siste årene opplevd superprofitt. Eierne av de store oppdrettsselskapene er blant Norges rikeste, og blir stadig rikere. Også laksemarkedet er like sunt som fisken i seg selv. Dersom det er mye fisk i markedet selges denne til en «lav» pris. Er det derimot lite fisk i markedet selges denne til en høy pris. Selv med disse såkalte lave prisene har de fleste oppdretterne likevel tjent penger. Det er derfor ikke særlig overraskende at myndighetene ønsker å skattlegge næringen ytterligere.

Jeg mener likevel at timingen for dette er helt feil dersom man ønsker at «lakselordene» skal forbli i Norge. Nå handler det om at politikere og kommunene tilrettelegger for videre vekst og utvikling innenfor landets grenser. Bare slik kan vi nå målet om femdobling av lakseproduksjonen innen 2050.

Kjærkommen konkurranse?

Koronapandemien var på mange måter «syretesten» for oppdrettsnæringen. Da fikk man virkelig testet om en verdensomspennende krise kunne knekke laksenæringen. Laksenæringen besto denne testen med glans og er nå rustet for nye milepæler.

Kanskje er det sunt for næringen at det kommer litt konkurranse utenfra. Kanskje har man vært litt bortskjemt de siste årene med at man har tjent penger nesten uansett hvor galt det har gått. Kanskje er det nettopp denne konkurransen som skal tvinger frem kreativiteten vi trenger for å få kontroll på utfordringene vi står ovenfor og får tillatelse til å vokse ytterligere.

Næringen er i en rivende utvikling og det blir brukt mye penger på nytt og forbedret utstyr, forskning og utvikling. Det blir spennende å se hvordan det går med de mange landbaserte og havbaserte anleggene, men jeg tror det vil gå mange år før produksjonskostnaden når akseptable nivåer. Heldigvis skal det litt til å kopiere «den norske modellen», også når det gjelder lakseoppdrett. Når den tid kommer håper jeg det har dukket opp nye markeder som gjør at prisene fremdeles holdes på et høyt nivå.

Folkene, fisken og de naturgitte forutsetningene har gitt oss et solid forsprang. Nå gjelder det for alvor å forvalte disse verdiene på riktig måte i årene fremover!