Kronikk

Skrevet av Jon Arne Nygård og Jørgen Wengaard som begge er tillittsvalgte i norsk havbruksnæring.

Havbruksbedrifter skal jo være med på utviklingen som skjer og gjerne et skritt foran i konkurransen om både offshore, landbasert og lukkede merder for å nevne noe. Ofte er det nettopp bedriftene som tar det første steget, men det er det riktig nok store investeringskostnader og risiko som selskapene også må ta en del av.

For mange ansatte kan det være både spennende og skremmende når man hører de store planene om fremtiden, og de vanvittige kostnadene som legges på bordet. Man kan fort føle seg mindre og mindre som havbruksarbeider i enkelte tilfeller. Det er jo selvfølgelig tøft, likevel vi er stolte av å få være med å dra lasset til nye høyder, men hvordan skal vi tilpasse oss denne utviklingen og hva blir vår rolle om vi ser litt fremover?

Jon Arne Nygård og Jørgen Wengaard kjenner godt til norsk habruksnæring fra merdkanten. Foto: Privat

Et raskt tilbakeblikk først

Hvis vi spoler tiden 5-10 år tilbake var det røkteren som førte båtene, fôret fisken og røktet anleggene. Det var røkterne som la ut nøter i merdene og vasket dem, tok rammekontroller av fortøyningene - ja, stort sett alt som ble gjort i matfiskproduksjon var røkterne sin oppgave. Vi hadde stor kunnskap om dette, og lærte å jobbe på en bredere måte enn det vi gjør i dag. Merdene blir stadig større og myndighetskravene strammere, med økt sensorikk og overvåkning i produksjonen, elektrifisering av flåte, båter, merder og egne fôringssentraler som mater flere anlegg samtidig.

For ikke å nevne offshore og landbasert, bedriftene må investere i større båter og utstyr for og håndtere dette og kravene blir strengere for bruken av utstyret og selve bruken gis ofte til andre aktører og rederi. Dette synes vi er skummelt, fordi tilhørigheten til egen arbeidsplass svekkes som følge av skiftet - dersom man ikke er med på jobben.

Gi røkterne mulighet til å tilpasse seg den nye hverdagen

Havbruksnæringen har gradvis utviklet seg fra å være en tilleggssyssel til gårdsbruk langs kysten til å bli en milliardindustri av internasjonalt kaliber. Det er viktig at opplæring og kursing står i stil med denne utviklingen, slik at det nettopp er våre fagarbeidere som får den nødvendige kompetansen til å drifte fremtidens akvakulturanlegg. Dette kan gjøres både ved hjelp av målrettet kursing, teknisk fagskole eller kortere emner på universitet/høyskole. Her er det opp til bedriftene og de tillitsvalgte å finne gode, fleksible løsninger for de ansatte.

Vi har alltid vært tilhenger av teknologi som kan gjøre hverdagen enklere og mer effektiv, men uten at teknologien nødvendigvis skal erstatte de ansatte. Teknologien er i stadig utvikling, og det er ingenting som tilsier at denne utviklingen kommer til å stoppe. Det er derfor mye bedre å jobbe med teknologien, fremfor å jobbe mot den. Slik kan selskapene jobbe smartere og røkteren kan tilpasse seg den nye hverdagen.

På tide å vudere fagbrevene på nytt?

Røkteren i dag er hverken elektriker, skipsfører, automatiker eller prosessoperatør. Med strenge HMS-krav og økt kontroll får vi gjøre mindre av jobben enn vi har gjort før. Det er kjempebra med god HMS-kultur og sikkerheten skal bestandig settes først, men har vi den rette kompetansen til å følge med på utviklingen som skjer rundt oss eller blir vi gradvis erstattet?

Røkteren er den som er tettest på fisken. Hvordan skal han/hun tilpasse seg den rivende teknologiske og digitale utviklingen, og hva blir røkterens rolle i framtiden? Foto: Illustrasjonsfoto Agnar Berg

Mye av jobben gis til servicebåtene fordi anleggene ikke har sterke nok båter, selv om kunnskapen ofte er mer enn god nok i egne hus. Videre må elektrikerne koble strøm til anleggene, og fôrerne må ha høyere prosess- og IT-kunnskaper. Igjen står de lokale arbeidsbåtene som også krever mer utsyr og høyere kompetanse for drift. Praktisk talt er det kun den daglige røktingen og tilsynet som er oppgavenesom står igjen til røkterne, og fôringen distanseres ved fôrsentraler som et fåtall personer tar seg av.

Utdanningsløpet og fagbrevet krever at man skal kunne disse oppgavene og da holder det ikke og være en snartur innom fôrsentralen for å se hvordan de gjør det. Kanskje må vi ganske snart gjennomføre enda en læreplanreform og vurdere fagbrevene på nytt slik at det følger utviklingen. Slik det er i dag er det ganske omfattende, og fagarbeideren må ha kjennskap til og kunne operere det aller meste. Her har selskapene et stort ansvar for å påse at lærlingene får nødvendig praksis i bedrift til å bestå fagprøven.

Involvering av de tillitsvalgte er selve nøkkelen for å lykkes

«Det blir spennende å se hvilken plass fagarbeiderne i det nye faget VG3 Havbruksteknikk får i næringen; hvem skal gjøre hva og hvordan blir dynamikken med røkteren blir fremover? Vi mente i utgangspunktet at dette var kunnskap som kunne tilegnes røkteren med sin biologiske bakgrunn, fremfor å opprette et helt nytt fagbrev. Når det er sagt, så er vi ikke fremmed for at spesialisering av kompetanse og kvalifikasjoner kan være fornuftige grep for å følge utviklingen.

Involvering av de tillitsvalgte er selve nøkkelen for å lykkes i dette arbeidet. Nye typer anlegg, enten det er offshore eller landbasert, krever ny kompetanse. Lærebøkene i faget er utdatert allerede før de er trykket opp, så her må hoveddelen av opplæringen foregå i bedrift. Hvis dette arbeidet mislykkes, blir røkteren stående igjen på kaien når båten har gått. Det må vi unngå mens vi fremdeles har muligheten.

3-partsmodellen er utrolig viktig i arbeidslivet, og er selve bærebjelken i den norske modellen. Vi må passe på at ingen av arbeiderne våre blir hengende etter, da det er vi i fellesskap som skaper verdiene. Det er viktig med involvering av de tillitsvalgte i utviklingen og utdanningsspørsmål som er helt vesentlig for å gå fremtiden i møtet med sunne avgjørelser som gir de ansatte en tryggere hverdag, med godt representantskap i utdanningsspørsmål på egen arbeidsplass.

Om man produserer fisk i fjord, hav eller på land har det bestandig vært - og vil fremdeles være røkteren sin jobb. Så må vi se fremover å utvikle oss i takt med hverandre slik at arbeidsplassene er like trygge selv om vi må tilbake på skolebenken. Kompetansen vår er allerede svært attraktiv og høyt ønsket verden over. Nå gjelder det bare å ta de riktige grepene for å posisjonere norsk akvakultur for fremtiden!