Det må skje på en helse- og velferdsmessig forsvarlig måte for oppdrettslaksen, som samtidig muliggjør en god bestandsutvikling for villaksen. De siste 10 årene har gjort meg urolig.
Skrevet av oppdragskoordinator Ketil Skår ved Stab fiskehelse og velferd hos Veterinærinstituttet.
Etter to år med Corona fikk jeg endelig treffe folk og høre gode diskusjoner på Sjømatdagene. Å sitte på hjemmekontor gjør noe med sinnsstemningen. Å følge rettssaken om Trafikklyssystemet gjorde ikke saken bedre. Jeg var derfor litt skeptisk da jeg sjekket inn på Scandic Hell.
Jeg trodde ikke oppdrettsnæringen ville ha åpen kritikk. Kanskje fordi vi har sett så mange år med blindt fokus på vekstmulighetene, og et følt ubehag med å si hvordan utviklingen i næringen er?
Jeg tok feil. I år inviterte Sjømatbedriftene direktør Torill Moseng i Veterinærinstituttet til paneldebatt på Sjømatdagene. Fordi (som de sa) hun som tidligere president i Veterinærforeningen har uttalt seg tydelig. Og fordi årets Fiskehelserapport fra Veterinærinstituttet sier at fiskehelsen og fiskevelferden i næringen ikke er god. Jeg blir mer optimistisk når næringen inviterer til slike diskusjoner, det gir rom for erkjennelse, og gjennom erkjennelse ligger muligheten for forbedring.
Jeg trodde jeg ikke hadde sans for Gunhild Stordalen i EAT. Mest fordi jeg elsker en passe stekt norsk biff, da med vekt på norsk. Jeg tok feil. På 10 minutter satte hun skapet på plass i sitt foredrag. «Jeg er ikke imot vekst, men den må være bærekraftig. Næringen har STOR omdømmerisiko, nåværende modus operandi er IKKE bærekraftig. Hva kan DU gjøre i din bedrift? – Sett deg klare mål: 0 lus, 0 rømming, og 0 dødelighet. Det er ambisiøst (urealistisk?), men det må være målet.» Hun etterlyste en helhetlig nasjonal plan for bærekraftige matsystemer i Norge, fra hav og land, basert på fagkunnskap og forskning. Konklusjonen er i tråd med det mange fagfolk har prøvd å si før henne, men hun sier det krystallklart på en scene direkte til oppdrettere. Tøft. Og hun har rett.
Først bedre fiskehelse – så bærekraftig vekst
Fiskehelserapporten gir en ærlig situasjonsbeskrivelse. Det skaper et grunnlag og rom for nødvendige diskusjoner for hva som må til videre. Torill Moseng pekte på at vi kan øke bærekraften i næringen ved å sørge for at en større andel av laksen overlever fram til slakt. Da vil den trolig ha et bedre liv også. Om vi øker produksjonen før vi forbedrer fiskehelsen vil det bety at en unødvendig stor andel av innsatsfaktorene for økt produksjon går tapt i enda mer død fisk. Første steg på veien er derfor å forbedre fiskehelsen. Deretter kan veksten komme, på en bærekraftig måte.
Advokat Halfdan Mellbye likte ikke kartene i Trafikklysordningen fordi røde og gule områder er dårlig for næringens omdømme. Han har rett i det. Men analysen er feil. Problemet er ikke kartene. Problemet er at næringen får vokse som før, helt til produksjonsområdene er gule og røde. Det er som å kjøre rett i fjellveggen istedenfor å svinge unna. Bærekraftig utvikling av næringen skjer ikke gjennom rettssaker. Den skjer ved å anerkjenne at utviklingen går feil vei, at vi må i reelt grønt, og samarbeide for å finne løsningene. Tenk for en positiv kraft et grønt kart vil være for omdømmet!
Hvorfor gjør vi det? Hvorfor velger forvaltningen å la næringen vokse til luseproblemene for villaksen er så store at veksten må stoppe, eller til og med at produksjonen må reduseres? Hvorfor lar vi utviklingen gå så langt at næringen velger rettssak framfor å ta kunnskapen til etterretning og gjøre nødvendige kursendringer?
Gult er nederlag for alle, for næringen (som ikke får vokse videre på samme produksjonsmåte), for oppdrettsfisken (som må behandles så ofte at den blir svekket og eventuelt dør), for villaksen (fordi for mange dør på sin vandring mot havet på grunn av lus), og ikke minst for næringens og norsk laks sitt omdømme. Ingen vil ha gult – så hvorfor styres næringen dit?
Før vi treffer fjellveggen
Vi må bruke kunnskapen som genereres i Trafikklyssystemet på en bedre måte. Utviklingen av næringen må justeres tidligere for de utfordringene Trafikklyssystemet dokumenterer at er på vei, uansett hvilken parameter som legges inn i systemet i framtiden. Skal næringen kunne vokse på en bærekraftig måte må den styres mot grønt, dvs. at vi svinger før vi treffer fjellveggen.
Gunhilds analyse er rett. Målet må være 0 lus. Det er strengt, men ikke umulig. Og det er nødvendig, fordi vi har ingen gode uproblematiske måter å behandle fisken mot lus. Videre vekst basert på åpen merdteknologi vil forsterke luseproblemet. Det betyr at vi må ha større avstand mellom lus og laks på en eller annen måte.
Økt satsing på lukka og semilukka anlegg, koblet med kunnskapsdeling så en lærer av de beste oppdretterne er én mulighet. Vi behersker kanskje ikke denne produksjonen godt nok ennå, men om en satser og deler kunnskapen vil kunnskapsgenereringen gå raskere. En gulrot om økt produksjon ved overgang til mer lukka systemer, kombinert med tydelige og målbare funksjonskrav fra forvaltningen fundert i kunnskap om fiskehelse, fiskevelferd og bærekraft hjelper. Da får næringen noe konkret å strekke seg etter når de utvikler neste generasjons produksjonsutstyr. Denne næringen leverer på teknologiutvikling, men biologiske funksjonskrav må ligge i bunn.
Litt mer optimistisk
Etter en oppløftende samling på Sjømatdagene er jeg litt mer optimistisk. Det er ledere som er tydelige på at en kursendring er påkrevd. Forvaltningen begynner å røre på seg, enkelte sentrale politikerne begynner i hvert fall å si de riktige tingene, det er mye spennende som skjer. Vi har kunnskap som kan gjøre situasjonen bedre, men den må brukes. Om vi styrer hele kysten i gult og rødt vil vi med stor sannsynlighet gradvis utrydde bestandene av villaks, sjøørret og sjørøye på grunn av lus. Litt etter litt, en stille død over lang tid. Dit vil heldigvis ingen, og det gir håp. Kursendring er løsningen, men vi må ha tempo.
Situasjonsbeskrivelsen i Fiskehelserapporten er krystallklar. Jeg håper forvaltningen nedsetter et bredt utvalg som tar utgangspunkt i kunnskapen om fiskehelse, fiskevelferd, og bærekraft. Vi må enes om kunnskapsgrunnlaget, legge langsiktige helhetlige planer for nødvendige kursendringer, iverksette og overvåke at tiltakene vi setter i gang har de ønskede virkningene. Vekstambisjonene for næringen tvinger fram at den må styres mot grønt. Nå. Alternativet er fjellveggen.
Men jeg skal fortsatt nyte en god biff fra norske beitedyr. Håper jeg.
