Skrevet av Erik Staurset Andresen og Tore Fjørtoft, begge partnere i Advokatfirmaet Schjødt.
Utviklingstillatelsene hadde til formål å stimulere til teknologiutvikling som kan bidra til å løse miljø- og arealutfordringer i akvakulturnæringen. Tillatelsene ble tildelt etter to hovedkriterier: betydelig innovasjon og betydelig investeringer. Ordningen var avgrenset i tid i den forstand at staten tok imot søknader i løpet av en 24 måneder lang periode fra november 2015 til november 2017.
At ordningen skulle være tidsavgrenset, var kjent på forhånd. At ordningen bare skulle vare 24 måneder, ble først kunngjort i 2017. Det kom inn 104 søknader under ordningen. Fortsatt venter en rekke aktører på avklaringer knyttet til sine søknader.
Hvor mye biomasse som skulle tildeles det enkelte prosjekt, ble bestemt ut fra behovet for risikoavlastning. Her holdt myndighetene investeringsbeløp opp mot markedsverdi på tillatelsene aktøren kunne bli sittende igjen med ved konvertering av utviklingstillatelsene til ordinære matfisktillatelser.
Aktørene som søkte om utviklingstillatelser, ble i saksbehandlingen vitne til en voldsom økning i verdi i vurderingen av det enkelte prosjekts behov for risikoavlastning og som dannet grunnlag for antall tildelte tillatelser. Det startet «forsiktig» med en verdivurdering på rundt 50 millioner kroner per tillatelse, basert på gjennomsnittet av budene på grønne tillatelser. Tilsagnene ut 2017 ble vurdert på denne måten.
Høsten 2017 ble trafikklyssystemet iverksatt, og det ble utlyst 2 % vekst til fastpris 120.000 kroner per tonn, eller 93,6 millioner kroner for en tillatelse på 780 tonn. Dette ble så lagt til grunn i noen få tilsagn i 2018. Det ble da opplyst at verdien per tillatelse var vanskelig å fastslå, men at den lå et sted mellom 50 og 100 millioner kroner.
Da resultatene fra budrunden i 2018 var klare, la myndighetene til grunn en minimumsverdi på 152 millioner kroner per tillatelse frem til resultatene fra budrunden i 2020 var klare. Etter dette ble det lagt til grunn 161,4 millioner kroner per tillatelse. Vi kan derfor konkludere med at den anslåtte verdien av tillatelsene gjorde et enormt hopp basert på budrundene i 2018 og 2020.
Situasjonen i dag – grunnrenteskatten slår beina unna utviklingsprosjekter
De færreste av utviklingsprosjektene som fikk tildelt utviklingstillatelser etter prishoppene i 2018 og 2020, har kommet i posisjon til å konvertere sine tillatelser. Prosjektene innebærer betydelig risiko for aktørene. Alle tildelingene etter budrunden i 2018 er basert på at tildelte utviklingstillatelser representerer verdi tilsvarende budrunden i 2018 eller 2020 ved konvertering til ordinære matfisktillatelser.
I forslaget til grunnrenteskatt ser vi nå at staten vil gi et sjablongfradrag for konsesjoner som er kjøpt og betalt for i 2018 og 2020, tilsvarende 40 % av innbetalt vederlag, fordelt med likt beløp over 5 år. Motivet for et slikt fradrag er at det ved betalingen av vederlaget for konsesjonen ikke er tatt høyde for innføringen av grunnrenteskatt.
Departementet vil ikke inkludere utviklingstillatelsene i grunnrenteskatten, noe som får stor betydning for kostnadene som skal tas i disse prosjektene. Dette vil ramme utviklingstillatelsene på to måter:
For det første gjøres enorme investeringer, med betydelig risiko, som ikke kommer til fratrekk i noen grunnrenteskatt. Når konverteringen av utviklingstillatelsene er gjennomført, vil staten ta 35 % av overskuddet i sjøfasen gjennom grunnrenteskatten.
For det andre er tildelingen av biomasse basert på verdier som ikke lenger er reelle, og uten at det er foreslått et tilsvarende sjablongfradrag som for tillatelser ervervet i 2018 og 2020. Det innebærer at den reelle risikoavlastningen for aktører som har fått tilsagn etter budrunden i 2018, bare utgjør en liten andel av den risikoavlastningen aktørene som fikk tilsagn i 2017 og tidlig 2018 fikk. Dette fremstår som en utilsiktet forskjellsbehandling av aktører som søkte om det samme knapphetsgodet innenfor et relativt kort tidsrom.
I sum kan disse to effektene føre til at flere utviklingsprosjekter ikke lar seg gjennomføre. Prosjekter som staten har ønsket å stimulere for å løse miljø- og arealutfordringer i akvakulturnæringen, kan altså bli slått i hjel av et annet statlig tiltak: grunnrenteskatten.
Et offer for mangelfull utredning?
Utviklingstillatelsene kan være et mulig offer for den mangelfulle utredningen av grunnrenteskatten. Flere prosjekter med høye kostnader og vesentlig risiko står nå uten noen form for risikoavlastning. Det skal investeres i svært kostbar teknologi med stor usikkerhet, og aktørene sitter igjen med tillatelser som er verdt vesentlig mindre ved eventuell konvertering. Endelig vil aktørene måtte betale grunnrente på produksjonen fra konverteringstidspunktet.
Departementene bør snarlig komme på banen og sikre at ordningen med utviklingstillatelser ikke havarerer.
Den mangelfulle utredningen før høringen har forplantet seg også til behandlingene av høringsinnspillene. Tolkningsuttalelsen fra Justisdepartementets Lovavdeling om Grunnloven § 97, som ble publisert samme dag som proposisjonen, viser at lovarbeidet har gått uforsvarlig fort. Av tolkningsuttalelsen fremgår det at Justisdepartementet fikk oversendt utkast til proposisjon allerede 8. februar 2023, altså én måned og fire dager etter at departementet mottok 14 000 sider med høringsuttalelser.
Med tanke på hvor mangelfull utredningen var i utgangspunktet, og hvor mange høringsuttalelser som ble sendt inn, kan Finansdepartementet umulig ha rukket å gjøre en tilstrekkelig grundig vurdering av alle de spørsmålene forslaget reiser. Dette bærer da også proposisjonen tydelig preg av.
Ettersom påsken nettopp er over og flere har lagt skiene på hyllen, kan det være grunn til å minne Stortinget om at flere av fjellvettreglene passer utmerket også for lovarbeid. Og da tenker vi ikke på regelen om at man skal grave seg ned i tide.
