Skal vi unngå «et nytt 28. september», har vi rett og slett en jobb å gjøre. Og den kan vi ikke lenger skyve foran oss.

Mange langs kysten har i vinter stilt samme spørsmål som Olav Tryggvason stilte Einar Tambarskjelve under slaget ved Svolder. Hvordan kunne det skje at to partier, hvorav det ene er et tydelig definert distriktsparti, ut av det blå la frem et forslag som mange frykter vil få dramatisk negative konsekvenser for utvikling og bosetning i Kyst-Norge de kommende årene?

For mange fremstår regjeringens agering overfor kysten som et ekko fra 1970- og 80-tallet, da det meste av oppmerksomhet ble rettet «offshore» og mot noen få landbaser for oljenæringen – samtidig som man i stor grad overlot kysten og de tradisjonelle kystnæringene til sin egen skjebne.

De mest intense reaksjonene etter forslaget om grunnrenteskatt har lagt seg. De fleste har fått med seg at kun Frp på Stortinget sier tydelig nei til grunnrente for havbruksnæringen. For de øvrige partiene er det innretning og skattesats som skiller. Så skal det i rettferdighetens navn sies at den lokale motstanden i flere partier har vært stor, særlig langs kysten, i både regjeringspartiene og i opposisjonen. Engasjementet fra Høyres ordførere er verd å nevne – det samme er vedtaket i Trøndelag Sp som sa nei til forslaget om grunnrente slik det kom fra egen partileder. Det er likevel liten tvil om at det er bredt flertall på Stortinget for en sterkere beskatning av oppdrettsnæringen.

Det er vanskelig å skape stort engasjement for en sak som synes politisk tapt, men historien rundt grunnrenteskatten avdekker dyp tillitskrise mellom den politiske og byråkratiske eliten med riksmedia på slep på den ene siden, og lokalpolitikere, næringsutøvere og «vanlige folk» langs kysten på den andre. Tiden er kommet for å forsøke å finne svar på hvordan vi i all verden kunne havne her – og ikke minst; hva vi kan gjøre for å føre utviklingen inn i et nytt og mer konstruktivt spor.

Historien om havbruksnæringen handler om uendelig mye mer enn oppdrett og velstående gründere. Forhåpentlig begynner dette å sige inn hos noen av de sentrale aktørene. Havbruk er kunnskapsutvikling og forskning. Det er intenst arbeid for en faglig fundert og mest mulig bærekraftig forvaltning av fornybare ressurser, som gjør at langt flere enn tidligere spiser mer norsk fisk og mindre kjøtt i store deler av Europa og i resten av verden. Det er industriutvikling, nye arbeidsplasser og trygging av eksisterende jobber.

I kommunene hvor vårt konsern har sitt opphav – Hitra og Frøya – har vi de siste årene sett en helt annen utvikling innen tradisjonelt fiske enn tidligere. Ved regionens videregående skole søker ungdom i stort antall seg til linjen som sikter mot et liv på sjarkdekk og trålere. Midt i den største tettheten av oppdrettsanlegg i landet finner vi et av de aller største fiskeværene mellom Lofoten og Vestlandet. Dette er et veiløst øysamfunn som de siste årene har opplevd betydelig tilflytting av ungdom i 20- 30-årene. Noen av dem jobber i fiskeri, andre i havbruksnæringen – og atter andre arbeider med marin forsøpling og flyteavfall.

Antall unger i skoler og barnehager øker, lokalsamfunn går fra å være kulturelt homogene med en aldrende befolkning til å bli internasjonale og flerkulturelle med synkende gjennomsnittsalder, omsetningen i nærbutikker peker en helt annen vei enn i mange innlandsdistrikter og det investeres i infrastruktur og nye arbeidsplasser, i et så bredt spekter av fagkretser at det ikke har noen hensikt å forsøke å nevne alle. Kort fortalt: For flere hundre tusen mennesker langs kysten er en økonomisk og miljømessig bærekraftig havbruksnæring ryggraden som garanterer for at det fortsatt vil være attraktivt og mulig å bo der hav møter land, helt uavhengig av om man selv jobber i oppdrett eller tilstøtende virksomheter. Ingen ser staten som en tilsvarende garantist.

Det mange nå er redd for, er at en utvikling som hittil i dette århundret har vært eksepsjonelt positiv langs store deler av kysten, skal få seg en knekk som fører til at pilene begynner å peke nedover igjen. Mange havbruksrelaterte bedrifter står dessuten foran generasjonsskifter på eiersiden. Gründerne nærmer seg pensjonsalderen. Signalene fra sentrale myndigheter gjør det neppe mer attraktivt for en ny generasjon å overta eierskapet. Det er absolutt reell risiko for at store deler av norsk havbruksnæring om få år vil ha internasjonalt eierskap – med hovedkontorer i Asia og Amerika, dersom en ny generasjon her hjemme bestemmer seg for at rammebetingelsene blir for krevende til at man orker å satse videre.

Jeg tror ikke det er mulig å overvurdere betydningen små og større oppdrettsselskap med i stor grad lokal og regional forankring har hatt for samfunnsutviklingen de siste årene. Én ting er den økonomiske utviklingen dette har bidratt til – noe annet er selvfølelsen dette har skapt i regioner hvor man tidligere opplevde stagnasjon og tilbakegang. Det lever fortsatt folk i beste velgående som husker årene da flyttestrømmen gitt kun én vei, antall beboere i omsorgsboliger og aldershjem økte, samtidig som barnehagene i beste fall var halvtomme og man hadde en fortvilende opplevelse av at storsamfunnet vendte kysten ryggen.

Det blir likevel for enkelt å skylde på alle andre for at man ikke har lykkes med å formidle til omverdenen hva som har skjedd og skjer langs kysten. Kontrasten til landbruksnæringen er påfallende. Så bør det understrekes at mens kommersielt landbruk (og for så vidt tradisjonelt fiske) har mange tusen år lange røtter, helt tilbake til etableringen av byområder som skapte behov for omsetning av mat, så er havbruk ei ung næring etablert i vår tid som i stor grad har hatt mer enn nok med å komme seg ut av startgropa. Man har ikke vært altfor opptatt av å formidle kunnskap – langt mindre fortelle den bredere samfunnshistorien, som plasserer det som har skjedd de siste tiårene inn i den historiske konteksten hvor utviklingen hører hjemme. Satt på spissen har man hatt det meste av oppmerksomheten rettet innover, mot egen næring, egne lokalsamfunn og alt som er nødvendig for å sikre at dagen i morgen blir minst like bra som dagen i går, helst litt bedre.

Da sjokkbeskjeden fra Blaafarveværket kom 28. september i fjor, sto det ikke noe velsmurt apparat klart til å ta kampen for hverken kysten eller havbruksnæringen. Man var rett og slett uforberedt. De siste månedene har kampen mot grunnrenteskatten blitt forsøkt mistenkeliggjort blant annet fordi enkelte har benyttet seg av konsulentbransjen for å få frem sitt budskap. Det kritikerne ikke ser ut til å reflektere over, er at dette nettopp viser at man på kysten ikke har vært opptatt av å drive målrettet politisk påvirkningsarbeid eller formidle historien om seg selv.

All ære til organisasjonene som taler havbruksnæringens interesser, men det blir for svakt å tro at dette er en jobb som kan ivaretas gjennom den årlige kontingenten til Sjømat Norge eller Sjømatbedriftene – rett og slett fordi dette handler om langt mer enn det som naturlig kommer inn under organisasjonenes ansvarsområde. Dersom man selv ikke ser at dette handler om samfunnskamp, kan man i alle fall ikke forvente at aktører i Oslo skal se det. Her må man derfor både forsterke det faglige og næringsrettede arbeidet, noe man har etablerte strukturer som ivaretar – samtidig som man løfter blikket og ser at den lange kampen kun vinnes dersom man hever seg over skiftende næringspolitiske rammebetingelser.

En nøkkelfaktor dersom vi på kysten skal lykkes i fortsettelsen, er forholdet mellom fiskerinæringen og havbruksnæringen. Dette vil kreve nytenkning fra begge sider. I stort har man felles interesse i å skape forståelse for kystens betydning for det norske samfunnet – selv om man i mangt fortsatt kommer til å ha sitt å være uenig om næringsmessig sett.

Erkjennelsen av at dette er samfunnskamp mer enn næringskamp, tilsier samtidig at man ikke kan begrense dette til aktørene i blå (nærings) sektor. Det må skapes bredere allianser som gjør at man favner flest mulig i kampen for kystens fremtid. Dersom det er noe vi har lært siden slutten av september sist år, er at vi ikke på noe vis kan ta for gitt at kompleksiteten i hvordan kysten fungerer, sitter i ryggmargsrefleksen til hverken stortingspolitikere, regjeringsbyråkrater, journalister eller folk flest.

For å si det enkelt: Vi langs kysten vet at det var leden som ga landet navn. Som skapte vår nasjonale historie – fra de første som etablerte handel med kontinentet og De britiske øyer til sjøfartsnasjonen som vokste ut av seilskutetiden, med fiskeri og omsetning av fisk som et bærende element gjennom hundrevis av år. Denne historien stanset ikke for noen tiår siden. Begrepene «havlandet» og «havrommet», som særlig politikere har brukt de siste årene, må forstås dit hen at man forsøker å absorbere hele vår maritime historie i ett begrep. Havbruk er et av vår tids kraftigste uttrykk for havlandet Norge, og er blant annet avgjørende for at vi fortsatt har en livskraftig verftsnæring.

Nye kapitler om «havlandet» skrives, hvert eneste år. Dessverre viser det siste halvåret at vi ikke har lykkes med å formidle kapitlene som omhandler de siste tiårene til resten av samfunnet. Kanskje har vi heller ikke skrevet kapitlene godt nok. Skal vi unngå «et nytt 28. september», har vi rett og slett en jobb å gjøre. Og den kan vi ikke lenger skyve foran oss.